Visste du at UIA har musikkstudier? Mange musikere både små og store har startet sin karriere her, og det er alltid ny musikk å finne. Her er noe av det som har kommet/kommer fra dine medstudenter i det siste.
Jejune – Candy Coat Veneer
Ordet jejune betyr naiv, enkel eller barnslig. Dette høres ut som en presis beskrivelse av bandets medlemmer som er i begynnelsen av 20-årene, men JEJUNE viser anlegg til å innta den internasjonale rockescenen med låter og modenhet langt over deres alder.
Bandet signerte i starten av 2022 kontrakt med All Things Live og etter en travel festivalsommer er JEJUNE endelig klare med ny musikk. Singelen “Candy Coat Veneer” slapp 9. september på Braveheart Records som eies og drives av Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev. Singelen er produsert av sistnevnte.
Kulturredaktørens korte, konsise anmeldelse:
“Candy Coat Veneer” tar en selvransakende tekst og pakker den inn i et energisk komp som bygger i intensitet gjennom sangen. Mye av driven kommer fra den insisterende harmonikken, som òg Cohenesque nevnes i teksten “Strangled by just these two chords I’ve got in my mind”. Utover i låten viser bandet kanskje sitt mest pop-aktige refreng så langt, med en catchy manipulert falsett. En kan òg plukke opp mindre detaljer fra mange sjangre, blant annet afrobeat og hip hop. En låt som nærmest krever oppmerksomhet når den er på, og som setter seg fort.
Horda – Missing Time
Bandet HORDA består av fem unge musikere med bakgrunn fra institutt for rytmisk musikk ved UIA. Bandet spiller komposisjonene til Martin Raev og Kristoffer Hjelmaas Sivertsen. For HORDA står dynamikken og samspillet mellom musikerne i sentrum. Musikken er tilgjengelig med sine lette og sterke melodier, samtidig som den utfordrer lytteren med unike klangfarger. Den 12. august slapp de singelen “The Postman” og “Missing Time” kommer den 23. september, begge fra EPen “Missing Time” som kommer den 28.oktober etterfulgt av en slippkonsert på vaktbua den 30.
Kulturredaktørens korte, konsise anmeldelse:
“The Postman” er et drømmende, og samtidig drivende, stykke fjelljazz. Med åpne temaer som kan trekkes fra det rolige til det antemiske er det en behagelig lytt. De ulike instrumentene (og musikerne som spiller de!) spiller på sine styrker på en måte som komplimenterer den i front. Solopartiene er romslige og solistene får rom til å strekke sine melodiske bein.
Med “Missing Time” viser bandet en tyngre side i et snirklete riff i syvtakt som kontrasteres med flytende melodiske kommentarer. Her tar òg musikerne flere sjanser i spillet som gir låten et mer energisk preg. Lydbildet er mer elektrisk og saksofonsoloen utnytter en harmonieffekt med episke resultater. Jeg liker òg kontrasten til “The Postman”, med at musikerne i større grad spiller melodisk sammen. Ellers åpner spesielt solopartiene i midten opp for både tette rytmiske teksturer, åpnere akkordflyt og tyngre riffing. Spenstige saker!
Isle of Goats – Longevity
Se for deg The Shadows møter The Meters. Druknet i nostalgisk fjærklang flyter gitarer og analoge synthesizere nedover en skummende elv av bongos og high-hats. Resultatet: en søt cocktail av instrumental surf og funk, sommerens mest forfriskende sound. 1. Juli slapp Isle of Goats sin debut EP “Longevity” og drog med det ut i verden for å spre det glade budskap. Plata er et samspill mellom varme gitarmelodier og nostalgiske opptak av familie og natur på vakre Karmøy.
Kulturredaktørens korte, konsise anmeldelse:
Med et nostalgi-preget tilsnitt føles “Longevity” både kjent samtidig som det er noe nytt. Selv om melodiene og groovene har et lekent og gledesfylt ytre, aner jeg et lite hint av savn òg. Innslag av lydopptak med alt fra havsus til barneprat bygger litt på denne atmosfæren.
Lydmessig er instrumenteringen sparsom og den distinkte soniske karakteren er gjennomgående. Variasjon skapes heller i låtenes komposisjon og oppbygning. Temaer går ofte gjennom harmoniske endringer og får nye kvaliteter i kontrast med nye melodiske eller rytmiske elementer i kompet.
Etter hvert som en beveger seg gjennom EPen opplever en at musikken blir gradvis mer eksperimentell. Lengre distinkte komposisjoner sys sammen med mere abstrakte improvisasjoner. Helhetlig er dette en spennende og distinkt sjangeropplevelse som bør nytes i sin helhet. Gjerne mens en ligger i havsuset på et svaberg (men det er ikke obligatorisk).
Sigrid Rekve – På Kanten
2.september slapp Sigrid Rekve «På Kanten», ei lita samling låtar som vil passe perfekt inn i ein haustkald månad. Mykje av inspirasjonen til låtane er henta frå skogen og fjella rundt Voss, der 29 år gamle Sigrid vaks opp. Ho utfordrar vise-pop sjangeren med det ho kallar Fjellpop.
Når fjellsidene er farga i orange og raude nyansar og skodda ligg tett rundt toppane, medan hauststormane rasar ved kysten – då bør du setje deg ned å høyre gjennom «På Kanten». Musikken bevegar seg i eit alternativt poplandskap som er alvorleg, men samstundes leikent og utforskande.
Kulturredaktørens korte, konsise anmeldelse:
Gjennom “På Kanten” opplever en virkelig at naturen er til stede. Tekstene er fulle av skildringer, samtidig som den sparsomme instrumenteringen og produksjonen gir deg rom til å drømme deg vekk i ditt foretrukne vestlandslandskap. Melodiene til Rekve flyter godt og finner seg ofte til ro på milde dissonanser på et avslappende vis. Tekstene er fortellende, og låtene er ikke redde for å gi rom for stillhet.
Selv om kompet er sparsomt oppleves fortsatt hver låt veldig distinkt i sitt uttrykk. De ulike pianomotivene som underbygger vokalen, skaper en egen atmosfære i seg selv til den grad en av og til glemmer at det er et helt band der. Fra den synkoperte “Fjedle” til den ruvende valsen i “Tre Gale Menn”, er dette et variert sett med låter som holder oppmerksomheten hele veien og setter seg godt i øret.
