På hvilken måte påvirker disse tingene hvordan vi interagerer som medmennesker på et treningssenter? Vi ser oss i speilet, men glemmer å bruke speilet som refleksjon – både som et faktisk speil; men også som et virkemiddel.
Artikkelen forsøker å stille noen spørsmål for å bidra til refleksjon og presentere en annerledes tilnærming til og for trening. Først og fremst er det viktig å understreke at bruken av musikk når man trener har mange positive effekter: musikk reduserer persepsjonen av utmattelse, belastning og anstrengelse; øker prestasjon, løpsøkonomi (forholdet mellom oksygenforbruk og hastighet), og effektivitet; bidrar til økt motivasjon; en får bedre humør, glede av treningen, og følelse av energi; musikk øker tenningsnivået og nevral aktivitet i hjernen. Altså, effekten av musikk er mangefasettert (Ballmann, 2021, s. 2). Motsatt effekt derimot, er musikken som spilles over høyttalere– i fellesarealene eller garderober. Musikk i fellesarealer kan faktisk føre til redusert ytelse, det kan oppfattes som støy.
Av den grunn er det behov for å sette noen premisser og gjøre noen avklaringer: det forfektes ingen absolutter eller enten eller tilnærminger her; snarere noen tanker og refleksjoner om hva vi gjør – eller hva vi tror vi gjør på og med trening. Forsøket er å åpne en debatt – og dermed kanskje en ny og mer åpen kultur.
Hvorfor er fokuset på trening og musikk? Jo, årsaken: treningssenter som en arena for bruk av sansene og for å møte nye mennesker, hvor de som er der har en felles interesse – nemlig trening. Gjensidighet, sosiale relasjoner, samarbeid, gjestfrihet og omsorg for andre; det er det som er med på å skape sivilisasjoner – også kultur.
Kultur kan endres. Kultur kan skapes.
På et kulturelt og gruppenivå, har vi som samfunn blitt mer frakoblet, individualisert og unnvikende – hvorav hodetelefoner kan være en årsak til det (av mange). Kulturer kan skapes. Kulturer kan endres. Et smil; et (anerkjennende) nikk; et «hei» – kanskje også en prat – kan bidra med en større imøtekommenhet. Hodetelefoner signaliserer og uttrykker ett sett med forventinger om hvor fokuset ligger – nemlig til musikken (og en selv). Vi vet, for eksempel fra ShoT-undersøkelsen, at mange studenter føler seg ensomme. Denne ensomheten kommer i mange former. Fremfor å være til stede på treningen – for treningens skyld – bruker man det som et middel for å holde kjedsomhet og usikkerhet i sjakk. Å ta innover seg sårbarheten kan føles stort og belastende. En føler man blir sett på og ‘dømt’ dersom man ikke har musikk – man blir ‘naken’. Likevel er det ingenting som tilsier det, siden alle opplever og sanser mye av det samme. Musikken blir en last. Når vi ikke har den tilgjengelig, blir det en usikkerhet og engstelse, fremfor en anledning til å bli kjent med egen kropp, egne sanser og andre mennesker.
Å være rettet mot noe
Intensjonalitet handler om å være rettet mot et mål eller en ting. I motsetning til hva musikken gjør – å lukke omgivelsene ute – er fokuset til intensjonaliteten å rette fokus og strekke seg mot noe annet. Våre tanker er alltid av eller om noe. Vi mennesker har ulike måter å rette intensjonaliteten mot noe – tenke, huske, erindre, føle eller gjøre. Handling og aksjoner er måter bevisstheten brukes på gjennom persepsjon; det blir en epistemologisk undersøke av verden og seg selv – altså kunnskap og innsikt om seg selv.
Kanskje intensjonaliteten i større grad kan rettes mot våre medmennesker på treningssenteret, samtidig som vi blir mer oppmerksomme på sansene? Ved å være til stede – med alle sansene – gjør det noe med oppmerksomheten, anerkjennelsen og følsomheten rundt egen forståelse av kropp, psyke og sinnelag. Å skape en kultur hvor man drar på trening for å trene og møte nye mennesker, og ikke nødvendigvis stenge alt ute, kan bidra til et større fellesskap – hvor flere drar (dytter, løfter) i samme retning. Musikk som virkemiddel er et fint redskap som har mange positive egenskaper, som er nevnt i innledningen. Likevel, for å illustrere: hvis man er ute og kjører bil og skal finne riktig gateadresse og musikken er på, skrur man gjerne ned lyden for å kunne bruke alle sansene på å finne riktig destinasjon. Bruk av musikk svekker sanseopplevelser; som fører til at vi eksiterer i en verden av tåke.
Se oss selv i speilet
Her postuleres det noen refleksjoner og tanker. Kanskje vi kan endre litt perspektiv – fra ytre stemmer (støy) til indre stemmer (sansene). For vi, som mennesker, føler ofte det er vanskelig å forstå hva vi selv har oppnådd – f.eks. hva som er godt nok. «Godt nok» er for mange – ironisk nok – ikke nok. Hvis man til enhver tid forsøker å bruke treningen til et middel for å oppnå noe «bedre» – å bli mer muskuløs, sterkere, etc., vil man aldri bli fornøyd siden det alltid er noe annet som kan bli bedre (sterkere, mer muskuløs). En evner aldri å leve opp til det livet man faktisk har – og kan sette pris på. Dagens samfunn gir oss flere muligheter enn noen gang– samtidig, paradoksalt nok, føler vi at tiden er begrenset, man strekker ikke til eller gjør nok.
For uansett hva vi gjør, vil teknologien (les musikken) og trening gjøre at vi blir tilfredsstilt, men ikke fornøyde – vi ender ikke opp med det vi vil, trenger eller ønsker. Vi ønsker synlig progresjon, men ‘progresjon er en tredemølle’.
Leave a Reply