Fulltidsstudent, jobb, linjeforening, venner og alenetid: De er nødvendigheter på sine egne måter, men en vanskelig miks allikevel. Hvordan kan man balansere alt?
Pynting av CV eller utsliting av fremtidens Norge?
Jeg heter Erling og er nå på Master i Samfunnskommkunikasjon ved UiA. Jeg er en av ca. 11000 studenter, og garantert ikke den eneste med deltidsjobb og plikter ved siden av studiene. Vi er nok veldig mange, og vi har alle ulike forhold til dette Jeg jobber på Sørlandet Klatresenter og trives veldig godt. Det begynte bare som en hobby for min egen del, men å kunne jobbe med noe utenom «vanlige» stillinger føles både kjekt og deilig. Det er blitt et slags fristed og en avveksling fra studiene.
Men selv om jobben er en avveksling er den ikke et ordentlig avbrekk. Mange medstudenter snakker om å dra hjem etter forelesing for å lage seg mat og kanskje lese litt videre før man gjør noe kjekt. Det har ofte føltes så fjernt. Jeg har stadig måttet dra på jobb istedenfor. Jeg tenker egentlig ikke noe på det siden det er blitt en slags rutine og livsstil. Jeg tenkte først på det når mine medstudenter kommenterte det.
– Er du på vei til jobb igjen?
– Ja, stemmer det.
Men har ikke alle studenter det sånn?
Lappeteppekalender
Jeg jobber til stenging og har forelesning neste morgen. Kanskje skal jeg på jobb neste dag også. Siden jeg er student har klatresenteret forsøkt å tilrettelegge for at jeg kan jobbe etter eventuelle studier. Det er jeg takknemlig for. Å strukturere hverdagen min er blitt en nødvendighet for å vite hva som skal skje de neste dagene eller resten av måneden. Kalenderappen er blitt en av mine mest brukte apper. Den ser konstant ut som et lappeteppe med farger av alle avtalene: forelesinger, arbeidstidspunkt og møter med venner.
Tidligere har jeg tenkt at alle gjør det på samme måte. Studier og så rett videre på jobb, men det stemmer visst ikke. Nå som jeg er masterstudent er det blitt mer prat om fremtiden og mer spesifikt om det som kommer etter studiene. Flere medstudenter sikter etter studierelevante deltidsstillinger. Jeg har jo ikke en studierelatert jobb for øyeblikket, og det gjør at jeg kjenner på et press. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke engasjerer meg i studentforeningen andre studieaktiviteter for å veie opp for min lite studierelevante deltidsjobb. For det holder jo ikke å studere. Det er merkelig.
På godt og vondt
Å ha en jobb ved siden av studier blir – i hvert fall for meg – en ekstra utfordring i hverdagens prioriteringer. Jeg får som regel ikke lest til forelesningene og når det er tid for gruppearbeid er det få ledige tidspunkt å velge mellom. På grunn av mengden arbeid og verv ved siden av studiene er jeg ofte trøtt og sliten. Det er jo ikke like mye tid til å hvile, eller like mye tid til å lese til forelesning som egentlig bør være førsteprioritet. Min versjon av alenetid er når jeg kommer hjem fra jobb rundt 23-tiden og ser to episoder av en av en serie på 20 minutt hver, samtidig som jeg spiser kvelds. Så er det leggetid. Jeg har tross alt forelesning om 9 timer.
En i kollektivet mitt sa nylig at hun synes jeg jobber veldig mye. Jeg svarte at det å jobbe så mye som jeg har gjort er en mindre gunstig ting grunnet mangelen på frihet. Hennes perspektiv var derimot sentrert rundt pengene man får ut av det. Det er et forståelig men annerledes syn fra det jeg har. Jeg mener at studiene er det som fortjener prioriteringen. Jobben ved siden av burde jo være nettopp det: ved siden av.
Nedprioritert velvære
Mitt lappeteppe av en kalender gjør at jeg hopper fra den ene avtalen til den neste. Dette har jeg egentlig gjort i størsteparten av studietiden min. Jeg føler meg omtrent programmert med plikter og oppgaver som henger over meg.
Og alt dette har sin pris. Personlig har det tidvis vært en mangel på energi siden nesten all energien går til plikter og oppgaver. Da går det lite energi til mitt eget velvære.
Det har ført til perioder med tunge tanker og fælt syn på en selv. «Prioriterer jeg helt feil?» kan jeg tenke. Eksamenene kommer jo og man er aldri forberedt nok. Det er en veldig kjip opplevelse som jeg ikke unner noen. Det er viktig med nok tid til seg selv. Jeg henter normalt sett energi fra andre, men uten ordentlige stunder alene blir det bare feil.
Miksen av alle pliktene er ikke ideell siden jeg gjerne skulle vært med på alt. Men man skal jo ha krefter for en livstid, og ikke brenne seg ut i løpet av studietiden. Dette er en prosess som man må kjenne på selv: Hvor mange plikter blir for mye? Hva ønsker jeg å bruke tiden min på? Det viktigste er å være ærlig med seg selv om at det er lov å ta feil og bomme innimellom. Hvordan ellers skal vi lære og komme oss videre?
Det kan virke som at jeg fra denne teksten burde slutte med «det ved siden av» og dermed finne tid til studiene, men selv om økonomi ikke er den beste motivatoren for meg er det blitt nødvendig. Jeg er tross alt en student med begrenset økonomi, spesielt siden alle utgifter later til å gå oppover. Så kalenderen forblir et lappeteppe, og blir stadig mer fargerikt.
.jpg){kind=link}