Photo: Kristiansand Kunsthall
«Livet er ikke til å bære»
• Kunstner: Elisabeth Haarr
• Hvor: Kristiansand Kunsthall
• Når: 10. januar – 8. mars 2026
I sin siste utstilling viser Elisabeth Haarr verk fra hennes siste leveår, der liv og kunst er uløselig flettet sammen. Med tekstil, maleri, skulptur, og lyd rommer utstillingen både kamp og lekenhet, sorg, og energi. «Livet er ikke til å bære» fremstår som en kraftfull avslutning på et kunstnerskap der myke materialer alltid har båret hardt innhold.
Elisabeth Haarr (1945–2025) var bosatt og aktiv som kunstner i Kristiansand fra begynnelsen av 2000-tallet og frem til sin død. Hun slo gjennom på 1970-tallet som del av den politiske tekstilbevegelsen. Gjennom tradisjonelle teknikker som vev, strikk og broderi tematiserte hun makt, kjønn, krig, arbeidsliv og ideologi. Kontrasten mellom myke materialer, og hardt politisk innhold er sentral i hennes kunstnerskap.
Verkene som vises, stammer fra kunstnerens siste leveår. Tittelen er hentet fra en av Haarrs siste skissebøker, der frasen «Livet er ikke til å bære» først fremstår som et personlig notat, før den raskt utviklet seg til et kunstnerisk prosjekt. Slik var Haarrs praksis; livet og kunsten var alltid tett forbundet. Utstillingen rommer både alvor og lekenhet, sorg og energi, og formidler samtidig det sarte og det voldsomme. Det er en utstilling full av energi, av nysgjerrighet, kraft, sorg, alvor, lek, og munnrapphet.
Når slitasjen blir styrke
Det første som møter deg i utstillingen, er tekstilverket «Strid»; flere røde tekstiler sydd sammen. Verket henger fra kunsthallens høye tak, og rekker ned til gulvet, hvor det samler seg i folder.
Håndsydde sting er slitt, og mangler enkelte steder, mens tekstilet er forsømt, frynset og hullet. Ordet «STRID» er sydd med halvmeterhøye bokstaver. Verket kan tolkes som en kroppslig og eksistensiell skildring av kamp, der det blodrøde tekstilet, de slitte stingene og de åpne hullene peker mot sårbarhet, tap og utholdenhet. Ordet «STRID», sydd i monumental skala, forsterker inntrykket av en kamp som ikke bare er politisk eller historisk, men også personlig og levd i materialet selv. Motstand og overlevelse bærer ofte synlige spor – og at styrke ikke ligger i det intakte, men i det som har holdt sammen til tross for slitasje.
Lek og alvor side om side
Utstillingen inneholder ikke så mange tekstilverk som mange kanskje vil forvente. Det er malerier malt på papir og voksduk, collager og skulpturelle former. Mange titler på verk er til å bli glade av. Her finner du Dumdelidum, Snop, Strawberry Blonde, Syglede og Eline i New York. Flere av bildene er collager som er pålimt godteripapir. Noen av hennes bokstavelig talt mørke titler er Mørk knute, Mørk Bambi og Mørkt broderi.
Forskjellige, men sammen
Utstillingens mest slående element, er en rekke lange søyler som fyller to rom. De er tredimensjonale, avlange former laget av silke, bomull, lin, metalltråd, malt papir og andre materialer, alle hengt fra vaier i taket, og plassert i en nøye arrangert rekke. Hver søyle er unik – ulik lengde, ulik farge og ulikt materiale – men sammen skaper de en helhet. Søylene kan leses som en metafor for menneskelig mangfold og fellesskap. Selv om hver form har sin egen karakter, sin egen “personlighet”, skaper de en rytme og orden som knytter dem sammen. Det minner oss om at vi mennesker er forskjellige i kropp, sinn og erfaring, men likevel inngår i større fellesskap og mønstre. Samtidig oppleves verkene både sårbare og sterke; materialenes ulike teksturer og tilstand gir dem liv og kropp, på samme måte som menneskelige erfaringer gir oss dybde og historie. Gjennom disse formene inviterer Haarr oss til å reflektere over samspillet mellom individualitet og samhørighet, styrke og sårbarhet, kaos og orden.
Dammen
En rekke abstrakte malerier langs veggen i Sal 1 fikk meg til å stoppe opp. De første bildene virket nesten helt nonfigurative, men så oppdaget jeg et landskap i ett av dem, med innsjø. Da gikk det opp for meg at hele rekken av malerier viste den samme innsjøen eller dammen omgitt av trær. De åtte akvarellene «Variasjoner over Dammen I–VIII» ser ut til å hente inspirasjon fra det samme stedet i naturen. Variasjonene i fremstilling – fra figurativt til abstrakt – ser også ut til å påvirke fargebruken og følelsen i bildene. Man kan undres på om Haarr ønsket å legge noe symbolsk i tolkningen av stedet eller i lysforholdene. Som Claude Monet (1840–1926), som malte katedralen i Rouen mange ganger, kan det hende Haarr var fascinert av hvordan lyset forandrer seg gjennom dagen og med skiftende vær. På samme måte vil hun kanskje gjøre oss oppmerksomme på hvor omskiftelig den subjektive opplevelsen av naturen og lyset kan være.
Levende rom
De florlette tekstilene og søyleformene som henger i flere av rommene beveger seg svakt i takt med tilskuernes steg og luftstrømmen i bygget. Denne stadig pågående bevegelsen gir rommet liv og skaper en mangfoldig, sanselig opplevelse. Det føles som å være omgitt av levende nærvær og et rom som puster.
Stemmer som bærer videre
Utstillingen var planlagt som en separatutstilling med Haarr, men etter hennes død i fjor ble prosjektet en retrospektiv (tilbakeskuende) utstilling. I prosjektrommet står en musikkspiller og sender ut et lydverk av komponist Bertil Palmar Johansen og forfatter Rune Belsvik. Lyder av barn som prater, synger og ler strømmer gjennom hele utstillingen og skaper en spesiell stemning. Barnestemmene og korsangen fungerer som en motvekt til utstillingens alvor, der letthet og liv settes opp mot tap og motstand. Lydene peker både fremover og bakover: mot fremtidige generasjoner, men også mot fellesskapet Haarr alltid skrev og arbeidet innenfor. Slik forankres utstillingen i en større sammenheng enn det individuelle kunstnerskapet alene.
