Jeg er for øyeblikket halvveis gjennom en mastergrad i Statsvitenskap på UiA, med fokus på Europeisk integrasjon, men tok en bachelor i utviklingsstudier og har dermed fått en bred innføring i både tradisjonelle og mer kritiske tilnærminger til statsvitenskap. Selv skriver jeg fra et ståsted som en konservativ kristen, politisk sett hjemløs, men med sympatier til både høyresiden, venstresiden og klassisk liberalisme.
Etter å ha pusset tennene to ganger daglig i godt over 20 år, har jeg lang erfaring med å skvise for mye tannkrem ut av tuben. Jeg har også utviklet en evne til å presse deler av tannkremen tilbake i tuben igjen. Like fullt må jeg også erkjenne at tannkremen noen ganger kommer ut av kontroll. Og når den halvekle klysa renner og gnir mellom fingrene i et tafatt forsøk på min egen skademinimering, så er det hele utenfor min evne til å fikse og ingen ønsketenkning kan få den klysa inn i tuben igjen. Eller gjenopprette min egen ære og selvtillit til å utføre grunnleggende motoriske oppgaver.
Denne tannkrem-problematikken kan på mange måter minne om det Amerikanske demokratiet i 2021. Til tross for at en relativt tradisjonell kandidat er valgt inn i førersetet igjen, er det mange aspekter ved de siste fire årene som ikke lar seg gjøre ugjort. USA må møte både praktiske og ideologiske utfordringer i årene som kommer, og mange av de store problemene som Trump vanligvis får mye av skylden for; synkende tillit til medier, demokrati og myndigheter, samt økte rasespenninger, verken begynner eller slutter med Donalds Trumps tid i Det Hvite Hus.
En nasjonal krise
For å begynne med slutten, og det øyeblikket som i skrivende stund står friskest i minne: Demonstrasjonene utenfor kongressen den 6. Januar var ikke bare en fredelig demonstrasjon ute av kontroll. Det var et angrep på en av USAs viktigste demokratiske institusjoner. Inne i kammeret den 6. januar, var demokratisk valgte folkerepresentanter i kongressen klare for å endelig og formelt vedta en fredelig overføring av presidentmakt fra Trump til Biden. På samme tid, like utenfor, forsøkte et tusentalls demonstranter å forhindre vedtaket med makt.
Ikke alle som var til stede ser ut til å ha hatt et tydelig mål med demonstrasjonen. Utenfor kongressen samlet det seg en variert gruppe med mange bevegelser fra det ytre og ekstreme høyre, representert; konspirasjonsteoretikere, nynazister, “klassiske” Trump-supportere med flere. Like fullt var de alle samlet rundt én tanke: de demokratiske institusjonene er det som står i veien for Amerikas fremtid.
Det hele endte i en farse av dødsfall, politisk vold og aggresjon med liten grad av mål og mening. Men selv om det er mangel på mening i denne hendelsen, må vi alle forholde oss til at vår hjørnesten i det internasjonale systemet, og vår viktigste allierte, nylig fikk en av sine grunnleggende institusjoner inntatt. Ikke av militærstyrker, men av en salig blanding av voldelige ekstremister og folk som strengt tatt hører bedre hjemme i Dungeons and Dragons.
Omvendelse, ikke pekefinger
Demonstrasjonen, eller angrepsforsøket, er et symptom på ett dypere problem. USA har siden 60-tallet, og før, vært i en stadig dypere konflikt med seg selv, og befinner seg nå i knestående, nærmest i en krise–situasjon. Hvordan skal USA komme seg ut av – ikke bare fire år med Donald Trump – men en situasjon der mistillit og genuint hat mot mange av samfunnets viktigste institusjoner, sprer seg både på høyre og venstre i det politiske spektrum.
Jeg har lyst til å gjøre noe som er sjeldent for en samfunnsviter; nemlig å hevde at USA sitt problem i dag, uansett hva som er årsaken, ikke kan løses uten en liten øvelse som grenser til det religiøse. Jeg tror at det Amerikanske systemets eneste håp for å unngå en desto større krise i nær fremtid, er at både høyresiden og venstresiden erkjenner at feilen ikke primært ligger på andre siden av den politiske skalaen, men også hos en selv. I søken på en vei videre vil jeg foreslå begrepene “erkjennelse” – å undersøke ærlig sine egne feil og mangler, og “omvendelse” – å snu seg vekk fra de gale handlingene man finner, og i stedet begynne å gå i riktig retning.
Denne idéen er ikke særkristen, men den står særlig sentralt og vedvarende i jødisk og kristen tanke. Noe som er en fordel for et USA som enda har en sterk jødisk-kristen kultur og historie. Dette gjør det mulig for både Demokrater og Republikanere å adoptere en slik prosess, og det er ikke så uvanlig som man kanskje skulle tro. Slike prosesser har vært viktige i etterkant av mange store kriser internasjonalt; som den Amerikanske borgerkrigen, kampen for borgerrettigheter i USA (særlig bevegelsene inspirert av Martin Luther King Jr.), andre verdenskrig og folkemordet i Rwanda. Videre virker det som at tilfellene der prosessen har vært grundigst også er tilfellene der forsoningen har vært sterkest og mest vedvarende i ettertid.
Første erkjennelse, fascisme og forvirring i egne rekker
Høyresiden har et fascist-problem. Det Republikanske partiet “The Grand Old Party”, var ikke alltid Trumps parti. En gang var det Abraham Lincolns eget parti. Mannen som tok over styringen av et land i krise, og samlet det i en blodig borgerkrig som skulle oppheve slaveriet i USA og på mange måter grunnlegge USA på ny etter at konføderasjonen av sør-statene brøt ut.
Det er ironisk at det i stor grad er Republikanske tilhengere som, 150 år senere, vifter de samme flaggene i og utenfor kongressen som grunnleggeren av partiet førte landet til krig mot. Dette store, gamle partiet har altså gått fra å være et parti for frihet og økonomisk vekst, til å bli et lammet parti som strever med å bygge mur* mellom fornuftig konservatisme på den ene siden, og åpent korrupsjon og fascistiske strømninger på den andre.
Inntil det Republikanske partiet bestemmer seg for at presidentembetet og høyesterett ikke er verdt det for enhver pris, og at høyreekstreme bevegelser, ubegrunnede konspirasjonsteorier som ødelegger demokratiske systemer ikke er akseptabelt i partiet, vil de befinne seg på en ørkenvandring som både kan ødelegge det som er igjen av partiet, og lede de inn i noe av det styggeste vi har sett i USA siden borgerkrigen.
Andre erkjennelse, mangelen på et alternativ
Demokratene er en del av problemet, og har spilt alt for mange velgere like inn i Trumps hender de siste årene. Demokratene undervurderte hvor avskrekkende Hillary Clinton var på velgerne, og klarte ikke å presentere en troverdig kandidat til å møte Trump i 2016. Resultatet var en skuffende lav oppslutning til partiet, og et tap mot en reality–stjerne og tilsynelatende profesjonell konkursrytter. I tiden etter valget har Demokratene fremstått som et lederløst og splittet parti der selv de energiske elementene som engasjerer nye velgere blir motarbeidet av de moderate, og de så ikke ut til å ha oppdatert politikken i særlig grad før valget i 2020.
Store deler av det demokratiske partiet, og særlig de moderate figurene som Hillary Clinton og Joe Biden, har på viktige områder blitt umulig å skille av fra moderate Republikanere, og er beskyttere av storkapital og militære inngrep i fjerne himmelstrøk. Ting som ett parti på venstresiden med respekt for seg selv skal kjempe imot. Om de ønsker å mobilisere egne velgere, skape en ny nasjonal visjon for USA, og ikke minst bringe de mange uregistrerte velgerne (de er det mange av på venstresiden) til stemmeurnene, så må de finne en annen politisk retning enn den de har ført partiet sitt ut på de siste årene.
Demokratene må ta på alvor at de ikke bare tapte i et fritt og demokratisk valg i 2016, man også at de mot 2020-utgaven av Trump, i en pandemi og sviktende økonomi, skapt av Trumps inkompetanse og politiske kynisme, vant en alt for knepen seier. Om reality–stjernen Donald Trump er en reell trussel for partiet ditt, nytter det ikke å skylde på ham. Demokratene må selv ta ansvar for at de ikke har klart å levere overbevisende politikk.
Trumps Amerika
Når disse to erkjennelsene ligger på plass; at høyresiden må få kontroll på fascistiske, konspiratoriske og rasistiske elementer på egen ytterfløy, og at venstresiden må, kort sagt, få skikk på seg, kan vi begynne å se på fremtiden. Jeg er redd for at vi beveger oss inn i en fremtid der karakterer som Trump blir en del av den nye “konservative” mainstreamen. I mange land (listen er så lang at jeg måtte kutte den fra kronikken) er dette dessverre allerede et faktum. Disse lederne og landene har til felles med Trump at de ikke har klart å bygge opp mer eller mindre demokratiske kapitalistiske økonomier i eget land, men i stedet beholder makten gjennom et korrupt system av støttespillere, “vennetjenester” og kyniske politiske allianser.
Vi må også forstå, og ta innover oss alvoret i at Trump var, politisk sett, en amatør uten annen erfaring enn reality-tekke og en svært god evne til å dominere mediebildet. En dag, muligens tidligere enn vi aner, kan det dukke opp figurer som har lært mye av Trump, men som til motsetning til ham også er dyktige strateger, ideologer og organisasjonsbyggere. Disse menneskene vil også ha en langt sterkere drahjelp fra sosiale medier, historisk lav tillit til myndighetene, og svært utbredte konspirasjonsteorier. Kort sagt; å ødelegge det som er igjen av Trumpismen er en de viktigste oppgavene USA står ovenfor, og ballen er nå på Demokratenes banehalvdel.
Bidens Amerika
Kan vi så håpe at USA skal navigere seg gjennom den nåværende identitetskrisen med en ny president ved roret? Jeg tror det er verdt å merke seg at Joe Biden var et trygt og klassisk sentrums-valg som sannsynligvis kommer til å fortsette handelspolitikken og det militær-industrielle systemet som også Hillary Clinton arbeidet for som utenriksminister. Og som alle Amerikanske presidenter siden andre verdenskrig har utvidet.
Et valg for Biden er på disse områdene et valg for å fortsette som før Trump ble president. Nytt denne gang, er at USA har fått en rekke politiske sjokk de siste årene, og at det mer progressive og radikale venstre står sterkere i Bidens parti enn før. Dermed er partiet innforstått med at det må gi flere kjøttbein til venstresiden enn før.
USA hører enda hjemme på førersetet i verdenspolitikken. Klarer Bidens administrasjon å levere god, samlende og overbevisende politikk fra venstresiden, vil han også ha sjansen til å gjenreise USA som et internasjonalt forbilde, og som en relativt forent nasjon. Jobben blir vanskeligere i at han også må balansere de politiske ytterkantene i politikken, og særlig unngå å gi vekstforhold til den radikale høyresiden som mange aktører enda arbeider hardt for å piske opp og frem.
Om Republikanerne på sin side å bruke de neste 4 årene på å gjenreise seg som noe annerledes enn partiet for storkapital og politisk reaksjonære, vil det ha gode muligheter til å finne tilbake til noe av sin gamle storhet. De to store politiske partiene i USA er i dag to store spørsmålstegn, og det er enda for tidlig å si hvilken vei de vil ta. Men én ting er sikkert, hvordan de politiske partiene håndterer de neste 4 årene vil være med å legge grunnlaget for Amerikas, vesten, og verdenspolitikken sjel og fremtid i tiår fremover.
