Det var en stormfull vinterkveld. Snøteppet hadde lagt seg over Kristiansand og blåst ut alle lysene. Det hele kunne minnes om en uhyggelig spøkelsesby. I de folketomme gatene var det ingen tegn til liv. Sørlendingene holdt seg innendørs i frykt for uværet. De ventet tålmodig på at stormen skulle passere. De fleste i hvertfall. På en parkeringsplass på Hamresanden, stod en svart Porsche Panamera med motoren i gang og varmeapparatet på fullt. En ung mann stirret tankefullt ut mot havet, mens han nøyt de siste trekkene av en oppspist røyk. Han ventet på Helene. Hun dukket alltid opp på denne tiden av året. Tiden hvor kjærlighet og ensomhet går hånd i hånd.
Han kjente seg igjen i bølgene som kastet seg mot land. En forstyrrelse som ikke lot seg stoppe. Hjelpeløsheten vrengte han innvendig. Den skrek, bet, gnagde og stakk. En smerte så uutholdelig, som aldri slapp taket. «Hva i alle dager er det jeg holder på med …» stønnet han for seg selv, og lente hodet mot rattet. Hvor lenge måtte han vente på henne denne gangen? Helene var hans smertestillende. Som en forlokkende vuggesang, klarte hun alltid å berolige han med sin varme røst. Så fort han hørte stemmen hennes i det fjerne; ville han klare å puste igjen.
«Jeg tror ingen av oss vet nøyaktig hva vi holder på med,
men er det ikke nettopp det, som gjør livet så vakkert?»
Det var Helene i et nøtteskall; en søt blanding poesi, lykkepiller og Daisy parfyme. Hun var den vakreste villblomst, som aldri lot seg fanges. Alltid et skritt foran, utenfor rekkevidde. En leken men sårbar sjel, som bar verdens tyngde på sine skuldre. Lot seg selv fortæres av sin egen kontrast. En luftig røre av dag og natt, lys og mørke. Befant seg i en endeløs kamp med stemmene i hodet.
«Har du savnet meg?»
Munnvikene gled opp i et lurt smil. Hun la hodet på skakke, og så på han med øyne som lyste av forventning. De store, blå krystalløynene var ett med horisonten. Like dype og mystiske som havets avgrunn.
«Ikke prøv å vær morsom …
Du vet like godt som meg hvor mye jeg savner deg»
Det ble en pause hvor ingen av dem sa noe; for hva kunne de egentlig si? Det fantes ingen ord som kunne beskrive den kvelende sorgen. Eller det savnet som har boret seg gjennom hjertet. Det var for sent. Begge holdt pusten da stillheten var på sitt verste. Det var på tide å innse at det ikke var noe noen av dem kunne gjøre. Gjort var gjort. Det eneste som var igjen, var den rene håpløsheten. Til slutt var det Helene som brøt tausheten.
«Dette må bli den siste gangen du ser meg»
«Slutt å tull …»
«Jeg kom for å takke deg for alle lysene og blomstene. De har virkelig vært til trøst for mamma …».
Det var som om ilden i øynene hennes brant ut rett foran han. Plutselig var de blanke, hovne og grå. Ansiktet mistet sin farge, og stemmen sprakk. Leppene skalv idet hun fortsatte:
«… tusen hjertelig takk,
for å la henne vite at hun ikke er alene i dette».
Tikkingen fra klokken begynte å overdøve lyden av stemmen hennes. Tiden. Den forbannede tiden, som alltid løp fra han. Kunne han bare dratt tilbake. Rekket ut en hånd. Vært litt mer observant.
Men tiden var ikke på hans side.
Den ville aldri la seg kontrolleres, styres eller overtales. Den vonde sannheten var at Helene var for god for denne verdenen. Og det å kunne se henne ved sin side – like vakker som alltid – var for godt til å være sant.
«Nei, ikke takk meg. Jeg skulle gjort så mye mer …
Forstått deg bedre – hjulpet – eller bare sagt noe!».
Varsomt la hun armene sine rundt halsen hans, og trakk han inntil seg.
«Det ville ikke ha forandret noe. Det er på tide å la meg gå».
Panikken slo han som en knyttneve i magen.
Han tviholdt rundt henne; i et desperat forsøk på å aldri gi slipp.
«… Men hva skal jeg gjøre de dagene jeg savner deg mest?»
Hun gav han et forsiktig klapp på ryggen, før hun trakk seg unna og åpnet vinduet. Den sure vinterkulda trengte seg inn i bilen, og vekket han opp fra den døsige vinterdvalen. Stormen utenfor gav henne en god ide.
«Når smerten føles uutholdelig og du trenger meg med din side, så må du ta deg en gåtur!»
«En gåtur?»
«Ja … På den måten kan du høre meg i hvert skritt – se meg i alle julelysene – og føle meg i varmen som omfavner deg da du kommer inn fra kulda».
«Faen heller Helene, du vet ikke hvordan det er.
Åssen det føles å …».
Med hånden plassert på hjertet, mistet han sine ord. Det å beskrive meningsløsheten han satt igjen med, var rett og slett umulig. Var det nå han skulle godta at hun var borte? At det ikke var mer å gjøre, enn å la seg druknes av ingentinghetens tomhet.
«Unnskyld, jeg beklager …
men jeg må være egoistisk en siste gang …»
Fortvilelsen gjorde han trøtt. Det var som om han hadde ingen krefter igjen å kjempe med. Det var på tide å innrømme tapet. La henne snakke, og for første gang lytte til hva hun hadde å si.
«Jeg trenger at du har det bra. At du ler og smiler mye! Lev så godt du bare kan, okei?
… Det er mitt juleønske»
Det hjertevarme smilet hennes indikerte at møtet var over. Hun hadde endelig fått sagt alt hun ønsket å si. Stående med bildøra på gløtt, stoppet hun opp et øyeblikk. Tenkte seg om en stund, før hun nølende stakk hodet inn døra.
«En siste ting … Kutt ut røyken, okei?»
Og med det sagt,
så var hun borte.
Atter en gang satt en ung mann alene i bilen. Idet han løftet blikket, trengte månen seg gjennom skyene. Det blikkstille havet jålet seg i glansen av måneskinnet. Kevin måtte smile for seg selv. Det var så typisk Helene;
å ta med seg vinden, for å la juleroen senke seg over byen.
.jpg){kind=link}