«Vil du ikke være med å bade?»
«Nei, det gjør fremdeles vondt», sier hun.
«Er du sikker? Vannet er varmt.»
«Ja.»
Nei.
Så går venninnene hennes til vannet, mens hun blir sittende igjen på en blanding av gress og tørt siv under et furutre. Hun liker furuer, og vil ikke sitte på stranden, der sanden tåker seg oppover så vidt man rører ved den. Våt sand som klistrer seg til sandalene og skraper imellom tærne når man går. Da blir alt rot og hun klarer ikke å rydde opp i slikt.
‘Er det lopper i sanden? Havet slynger bølger inn mot stranden og gjør den oversvømt om bølgene blir til en tsunami. Hvis sola slutter å skinne fryser vi i hjel. Med hakkende tenner og blå hud vil vi bli strøket av frost fra bølgetopper. Så stivner alt til is og barn skøyter plutselig over oss. Isen spraker, barna styrter igjennom og dør.’
Nå er det likevel sommer og ingen fare.
‘Fare uansett. Om man bare tråkker feil så sklir man i såpetang.’
Eller så tråkker vi ikke i tang, kanskje bare i myk, fin sand.
‘Jo, alltid tråkke feil, da på skjell som skjærer opp fot så kjøtt splittes og blør, blør, blør til haien. Selv om havet er vått, brenner det alltid. Små drager.’
Hun sitter på gresset, i skyggen av furua og gleder seg over at hun hverken blir brent av sola eller av drager. Venninnene plasker rundt i vannet med sprudlende armer og bein. De dukker som dumme havfruer og smiler med saltvann i øynene til fiskebåter i horisonten. Fiskere fanger sei, sei, seg. Båten damper som et lokomotiv; så altfor fort, men kanskje ikke.
De blir aldri trøtte, tenker hun og lener seg mot trestammen. Barken er myk, og hun tenker ‘ja her kunne jeg blitt.’
Nei.
Solen brenner tærne hennes uten sand imellom og hun trekker de tettere til seg. Neglene er ikke sprukket. Glasert er de riktignok og hun synes det er fint, men kanskje ikke, og mener at hun selv burde bestemme om de skal være blanke.
Kvaen fester seg til hårrøttene og hun rykker til, men kommer ikke løs. Solen står høyt på himmelen. Pulsen stiger. Hjertet dunker nesten ut igjennom ribbeina hennes fordi hun nøler, og vil ha neglene glasert likevel. Strekker beina lengre ut, men de når ikke strålene. Hun fryser og hakker tenner fordi kvaen drar livet ut av håret hennes og hun klistres fast. Kongler detter ned på henne og hun vrir seg fortvilet rundt. Et varselskrik kommer fra en måke som seiler over treet og så mot havet.
Det går ikke lang tid før det røde monsteret faller ned, ned, ned på henne fra furugreinene og klistrer seg til treet og kvaen. Brennende tråder skjærer seg ned i huden på skulderbladene hennes og etterlater seg striper av exanimationes incidamus. Hun kan ikke lage vinger av skulderbladene når de blir brent opp. Om hun bare hadde sett de forbipasserende barna som pekte mot den store brennmaneten i furukrona.
.jpg){kind=link}