Lyden av bølger, måkeskrik og barnelatter forsvinner ut i det store intet når Laila snur seg mot Thomas og åpner munnen. «Vil du være med meg hjem …» spør hun langsomt mens hun tegner en linje i sanden med den ene foten, «jeg har rabarbra og sukker». Alpelua skygger delvis for ansiktet, noe som gjør det umulig å se om hun spøker eller ikke. Det skarpe sollyset blender, og det eneste han klarer å skimte er den rødmende fargen i kinnene hennes.
«Hæ?»
Han rynker brynene og klør seg på haken, usikker på hvordan han skal respondere. Det er så typisk Laila å si noe uventet og impulsivt helt ut av det blå. Hun har evnen til å stjele fra han all form for kontroll. Få han til å miste bakkekontakt og snuble i sine egne føtter. Hun har alltid vært full av overraskelser. Ei farlig jente som har en tendens til å lede andre inn i sin absurde bølge av et kaos. Den typiske jenta som lever livet på kanten, og trosser alle grenser for å unngå kjedsomhet. Overbevist om at det går an å kjede seg i hjel. Unormal. Spik, spenna gal. Så forskrudd og meningsløs, men samtidig for håpefull, livsglad og jovial til å gi slipp på. Litt sånn som en villblomst. En sjelden, skjør og glitrende vare; som kommer til å visne dersom du plukker henne opp. Alt du kan gjøre er å observere. Overvåke. Gi henne riktig mengde vann og passe på henne fra en avstand. Thomas, på den motsatte side, er rasjonell og realistisk. Uansett hvilke skøyeraktige påfunn Laila finner på, ligger han alltid flere trekk foran. Kalkulerer hvert utfall og legger ingenting opp til tilfeldigheter. Det er noe ved de utvide pupillene hennes som avslører hemmeligheten hun bærer på.
«Det jeg prøver å si er …»
Thomas mistenksomme blikk får stemmen hennes til å skjelve. Hun fikler ubesluttsomt med ordene. Stokker, tygger, tenker og strever. Prøver å beskrive de følelsene hun ikke kan sette ord på. Sukker oppgitt. Sparker i sanden. Irriterer seg over at hun ikke klarer å formidle de tankene som tåkelegger sinnet. Fortvilelsen griper tak i henne, og hun vet at hun er nødt til å si noe. Hva som helst. For å klare å nå han.
«Vel … Ehh,
tørr du å krysse grensen?»
Med en skjelven hånd peker hun ned på streken i sanden. Prøver på sitt eget vis å illustrere skilleveggen mellom dem. Gi han et hint. Få han til å forstå at det er på tide å ta et valg. Valget om å være innenfor eller utenfor rekkevidde. Leppene hennes skjelver. Det er noe ved hennes blottlagte og sjenerte vesen, som får det til å brenne i Thomas. En flamme så lidenskapelig at den ikke lar seg slukkes av sommerbrisen. Intens, ustyrlig og vill. Hjernen hans prøver å lete etter nærmeste rømningsvei, men hjertet er ikke enig. Med bestemte steg beveger han seg mot henne.
«I-i-ikke gjør det hvis du ikke mener det!»
Laila vifter armene ukontrollert rundt seg og rister febrilsk på hodet. Lamslått over at hun ikke har fått tid til å tenke igjennom det neste steget. Iscenesette det neste utfallet. Eller skrive ferdig replikkene sine. Usikker på om det er frykt, nervøsitet eller forventning som får pulsen til å stige. Hun har alltid vært elendig på å handle i øyeblikket. En overtenker med den verste reaksjonsevnen. Pleier som regel å si feil ord til feil tid, eller velger å gjemme seg frem til øyeblikket er over. Thomas på den andre siden, vil ikke la noe komme i veien for den berusende sommervarmen. Med sitt enorme pågangsmot og stødige bevegelser, krysser han grensen og drar henne inn i sine armer. Vikler fingrene inn i håret hennes og trekker til seg den søte jordbærduften. Han står så nærme at han kan speile seg i øynene hennes. Puster inn hverandres luft. Varsomt stryker han henne over kinnet. Legger leppene sine på hennes i en forsiktig bevegelse. Laila, som ikke har gitt seg selv tid til å blunke, gjengjelder kysset. Slik blir de stående og lytte til lyden av bølgenes hjerteslag, som slår innover sanden. Thomas ser på Laila med ømhet i blikket, rusker henne i håret og gir fra seg sin gutteaktige latter;
«Når jeg tenker meg om så høres rabarbra og sukker
veldig godt ut akkurat nå».
Leave a Reply