#LEDER:
Blanke ark. Et typisk norsk utrykk assosiert med starten på noe nytt, et nytt forhold, en ny jobb, en ny by eller et nytt år. Når jeg først skulle sette sammen denne utgaven, var egentlig tanken at temaet skulle være mørke tider, et lite ordspill på lysere tider. Ikke fordi jeg ønsket en dyster start på min regi som ansvarlig redaktør eller fordi jeg har en forsinket emo-fase, men fordi vi står ovenfor en periode hvor det å se lyset i enden av tunnelen er en uvirkelig drøm. Vi kommer ut av en verdensdekkende pandemi rett inn i krig i Ukraina og en stigende inflasjon med mindre stigende kompensasjon fra staten. Det er litt mørke tider, og hva er skaden i å anerkjenne det? Om ikke for mørke tider, hvordan skulle vi gjenkjenne de lyse?
Les hele papirutgaven nederst i saken.
Dette vekker da et savn, en form for nostalgi tilbake til en periode hvor ting var roligere, stabile, ikke bare på verdensfronten, men også på personlig basis, er det ikke alltid slik i nye livssituasjoner? Jeg hadde en liten besettelse på at om vi bare kunne stå fast i et enkelt øyeblikk hvor alt virker så perfekt som mulig hadde ikke det vært for det beste? Nylig fullførte jeg et spill som utforsker dette konseptet med å la tiden stå stille i frykt for hva fremtiden vil bringe, dette ene øyeblikket tilsynelatende vår eneste frelse fra det skremmende ukjente. Men hva de da taper i det uendelige nået er fremtiden, om vi kun eksisterer i et varig øyeblikk, ofrer vi ikke da fremtiden, uansett hvilken retning den fremtiden ville tatt oss? Hvordan kan vi bevege oss fremover om vi ikke har motet til å ta neste steg? Jeg tror alle har opplevd på et eller annet tidspunkt en frykt for fremtiden, hva den bringer og ikke minst, hva den fjerner. Man har lov å bekymre seg, faktisk være redd og, men aldri må vi gi opp motet til å ta neste steg.
Verden beveger seg hver dag, det endeløse nået et falskt ideal som ikke eksisterer per naturens lov. Men vi kan velge å stå stille, leve i vår egen perfekte boble hvor de ustoppelige viserene av tid ikke beveger seg en millimeter. Men jeg velger å ta neste skritt, bevege meg inn i det store ukjente. En ukjent fremtid er bedre enn ingen fremtid. For hva har vi å leve for, om ikke et evigvarende håp om at verden kan bli en bedre plass.
.jpg){kind=link}