Da pandemien inntraff ble de fleste av oss sittende hjemme. Men ikke alle: renholdere, leger, sykepleiere og ikke minst butikkansatte måtte på jobb. Disse arbeiderne er nemlig kritiske for samfunnet. Og en stor del av disse var og er studenter.
Under pandemiens press argumenterte politikerne at det dessverre ikke var mulighet til å forbedre helsepersonellets arbeidsliv: De fikk ikke mere lønn, de fikk ikke flere kolleger og de fikk ikke flere sengeplasser. Det de fikk som takk for at de tok en hel befolkning gjennom den vanskeligste krisen siden krigen var applaus.
Det kan delvis forstås: Pandemien var tung, og samfunnet var under hardt økonomisk press. Men nå er pandemien over. Har de samfunnskritiske arbeiderne fått det bedre nå?
Du finner hele februarutgaven nederest i saken
Svaret er nei: Det er nedgangstider, og alle samfunnskritiske arbeidere opplever dårligere arbeidsforhold og lavere lønn i møte med høyere utgifter. Trøsten er at det er slik for alle. For det er vel det?
Svaret er igjen nei: Aftenposten melder om at de superrike tjente seg stadig rikere under og etter pandemien. Ledere og aksjonærer i de tre store butikkgruppene i Norge – Norgesgruppen, Reitangruppen og Coop-gruppen – tar ut stadig større millionbonuser og avkastninger, mens de som faktisk jobber i butikken presses økonomisk. Og stortingspolitikerne innvilget seg selv et lønnshopp på årlige 76.000kr i 2022.
Denne utviklingen må stanses og snus. Norge taper på å ha noen som sliter å betale for en kjellerleilighet mens andre bor i villa. I stedet må vi ha det slik at alle kan ha det greit. Og dette gjelder særlig for Sørlandet: Landsdelen som historisk sett har vært Norges fattigste.
Som studenter på Sørlandet må vi kreve mer: Vi bruker våre penger på denne landsdelen. Vi tar opp lån for å kunne studere oss til kunnskap som gagner samfunnet. Vi knytter bånd, får oss venner og kjærester her, og bidrar til en levende landsdel. Da er det på sin plass at vi også får nyte den Sørlandske levestandarden, og har det greit.
