#LEDER: Mørkere Tider
Mørket trekker innover Sørlandet, både på en bokstavelig og metaforisk måte. Dagene blir kortere, det blir senere lyst og tidligere kveld, og mørket som er eksamenskrav, praksis, og eksamensforberedelser er rett rundt hjørnet. Det er kanskje ikke så enkelt å finne det lille lysglimtet i hverdagen, i hvert fall ikke med bakteppet i verden av krig, konflikt og elendighet. Det finnes ingen måte å spinne det på, det er og føles mørkt ut, om man enten kikker på semesteret, neste året eller lenger inn i fremtiden.
Hele utgaven kan leses nederst i saken.
Mulig det å fremsette en dommedagsprofeti ut av nåværende og kommende hendelser er litt vel ekstremt, noe som dette årsstudiumet i historie har vist meg at menneskeheten har en begavelse å komme tilbake fra de verste kriser, som kakerlakker som bare nekter å dø. Men det betyr ikke at slike onder ikke er frustrerende, spesielt når man må sitte på sidelinjen og se på det skje. En følelse av maktesløshet setter seg inn, og det lille håpet man har flimrer i sitt siste lys.
Men det viktigste er å ikke la den flammen dø helt ut, å la mørket være det eneste som omringer en. Det finnes alltid et lite lysglimt i fortiden, i nåtiden og i fremtiden, uansett hvor lite det virker. Spesielt i det som kan virke som et altoppslukende mørke. Men det betyr ikke at man skal vende et blindt øye mot mørke, leve i en vrangforestilling hvor alt er lyst. For uten mørket, hvordan vet vi hva lyset ser ut som?
