I det siste har jeg lest boken «Pseudoarbeid – Hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting» (2021). Den har gjort et sterkt inntrykk. Boken er skrevet av to dansker: antropolog Dennis Normark og filosof Anders Fogh Johnsen. Sammen utforsker de pseudoarbeid. Men hva er det?
Har du noen gang spurt noen hva de gjør i jobben sin, og etter de har svart vært like grønn? Da er det sannsynlig at mye av det som opptar tiden deres er pseudoarbeid. Pseudoarbeid karakteriseres som luftig og vagt arbeid som sjelden innebærer konkrete roller eller oppgaver. Det er arbeid som er tryllet ut av intet for å holde noen opptatt: ikke for å være produktivt.
Les den fullstendige utgaven nederst!
Alt arbeid er likt, men noe arbeid er likere enn annet. Ifølge Normark og Johnsen er de med høyere utdanning mere utsatt for pseudoarbeid. HR, administrasjon, økonomi og kommunikasjon er noen av bransjene som er mest utsatt for pseudoarbeid. Som masterstudent på samfunnskommunikasjon traff dette meg midt i levra. For når jeg leser artiklene våre på et akademisk språk som er langt fjongere enn det er forståelig, klarer jeg ikke å unnslippe følelsen av at dette stort sett er bortkastet tid. Jeg opplever det som en måte å holde meg selv travel på: Ikke faktisk å være produktiv eller hjelpsom for andre. Det er et problem.
Så hva er det motsatte av pseudoarbeid? For ikke lenge siden klippet jeg meg hos en billig frisør i byen. Jeg droppet innom, satt meg i stolen, og en halvtime og 300kr senere så jeg langt bedre ut på håret enn når jeg gikk inn. For et redelig stykke arbeid! Frisøren er ingen pseudoarbeider, for det er helt åpenbart hvilken tjeneste han tar seg betalt for. Det samme gjelder for sykepleieren, legen, vaktmesteren, musikeren, søppelmannen, renholderen, kokken, baristaen, og mange, mange flere.
Men tross redelig arbeid er frisøren og andre ikke-pseudoarbeidere lavt nede på lønnsstigen. Frisørens arbeid er så lett for oss å forstå at vi ikke overvurderer det. Kanskje vi undervurderer det. Og dette står i sterk kontrast til akademia. For ifølge boka er universitetet en perfekt grobunn for pseudoarbeid: særlig i administrasjonen. Strategier, målsettinger, resultater og andre buzzord holder folk opptatt. De har gode intensjoner, men bidrar det til noe godt?
Jeg mener at Norges universiteter burde se nærmere på pseudoarbeid. Ikke for å henge ut pseudoarbeidere, men for å frigjøre dem fra det. For å være fanget i meningsløst pseudoarbeid kan være et helvete. Og veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.
