#LEDER: Valgets kvaler
Når denne utgaven av Unikum treffer Agder, har støvet lagt seg og årets valg er over. Kanskje du er fortvilet over resultatet, kanskje du jubler av glede, eller du merker en spenning virvle i magen, dette kan både gå godt og dårlig. Kanskje du tok i bruk stemmeretten din, kanskje ikke. Men vi må uansett kikke det uunngåelig i øyene, uansett hva vi synes om resultatene er dette realiteten for Kristiansand de neste fire årene. Med disse tankene i bakhodet kan man ikke unngå å gruble over:
Hvor er vi hen om fire år? Hvor ønsker vi å være om fire år?
Les hele utgaven nederst i saken.
Jeg vet hva jeg ønsker i løpet av de neste fire årene. De siste årene, og enda mere de siste månedene, har det sakte vokst frem en avsky for politikk og da politikere. Det blir løyet, grafset til seg, inhabilitet etter inhabilitet. Å følge med på mediedekningen de siste månedene har vært som om Stortinget er en klovnebil som produserer skandale på skandale, klovn på klovn. Imens, begynner flere å slite med stigende priser rundt i landet, det går nesten ikke en dag uten at Reddit spammer ned en ny tråd om knivstikking i Oslo, og nye utdanningsministere starter karrieren med å motsi seg forskere. Men i kaoset, føles det ut som de folkevalgte ikke jobber for folket, men at folket er enda en ressurs som kan utnyttes.
Jeg vurderte å stemme blankt i år, om jeg gjør det eller ikke, vet jeg enda ikke. I skrivende stund kjenner jeg på et sinne, en frustrasjon, for hvordan et demokrati jeg har stolt så blindt på føles ut som det sakte men sikkert forgiftes fra innsiden av, og nettopp av folkene som skal kurere problemene, ikke forverre dem.
Om fire år, ønsker jeg å ha en tillit igjen. Tillit til en så grunnleggende, og viktig del av vårt samfunn. Kanskje skjer det, kanskje ikke. Men om ikke annet, vet jeg at når jeg har avlagt min stemme så er den der ute. Aleine er den så vidt en hvisking man kan høre på ytterste grense av hørbar lyd. Men sammen, brøler den.