ANMELDELSE
Dirigent og fiolinist: Julian Rachlin Konferansier: Herborg Kråkevik Stykkene som ble spilt er skrevet av Tsjajkovskij, Kreisler, Strauss d.y., Glinka, og Godowsky. Spilles: 9, 11 og 12 januar i Konsertsalen på Kilden, 10 januar i Arendal Kulturhus
De fleste forbinder nok klassisk musikk med eksamenstid. Mange har det på øret for å konsentrere seg bedre mens man stresser med eksamensnerver over kilovis av pensumbøker. Få av oss har nok vært på en symfonikonsert. Min erfaring var minimal, og ettersom jeg var forkjøla og hadde betennelse i håndleddet var det en litt angrende versjon av meg selv som stotret ned til Kilden. To timer med klassisk musikk en onsdagskveld? Det kan bli tøft.
Men fy søren. Jeg ble helt oppslukt av musikken. Fascinert av dirigentens kroppsspråk. Hypnotisert av fiolinbuene som spilte i takt. Blant det hvithårete kjernepublikummet fikk jeg lyst til å være pretensiøs og bruke ord som «bergtatt», «storslått», «snedig forførende» og «humoristisk melankolsk».
Herborg Kråkevik var konferansier, og hun brakte humor, parodier, politisk satire og gjorde generelt sett symfonikonserten tilgjengelig for hvilket som helst publikum.
Det var utrolig mange lag i denne konserten. Først og fremst føltes det viktig og riktig å ta del i en kulturell arv som denne musikken og symfoniorkesteret er. Vi er så heldige som har et symfoniorkester med 70 fast ansatte her i Kristiansand! Fiolinen til dirigenten er fra 1704, han har vært solist og dirigent med verdens fremste orkestre, og nå er han altså her. Jeg kunne ikke unngå å lure på hvem som har spilt på fiolinen tidligere, og hvor mange som har spilt de samme stykkene som ble spilt på konserten? Umiddelbart følte jeg meg stolt over at jeg var med på noe større enn meg selv, med stykker skrevet på 1800-tallet (med penn og papir!). Og det eneste jeg gjorde var å sitte å nyte. Likevel ble jeg ganske stolt. Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg må innrømme at det hadde en terapeutisk effekt på meg. Jeg lot tankene fly, tok meg tid til å reflektere, lukket øynene, ble rørt, ble grepet og ble barnslig nysgjerrig da stykket med harpen startet. Hvem har vel ikke drømt om å spille på en slik?
Hvordan klarer egentlig dirigenten å spille fiolin og dirigere samtidig? Når han ikke spilte samtidig var det som en dans når han dirigerte. Han hadde masse selvironi, og jeg vet ikke om det er lov å si, men han virket utrolig kul! Det var interaktivt med flere overraskelsesmomenter. Jeg ble overrasket over hvor humoristisk det var. Jeg lo flere ganger. Plutselig kommer temaer fra Disneys Tornerose. Plutselig et annet tema jeg har hørt før. Så et fra Nøtteknekkeren. Og jeg kjenner ikke til mange klassiske stykker. Jeg ble overrasket over hvor mye som likevel var kjent.
Selv om jeg ikke alltid skjønte når vi skulle klappe, at jeg trodde at konserten var ferdig hele fire ganger før den faktisk var ferdig og jeg ærlig må innrømme at jeg så på klokka et par ganger da det hadde vart i snart to og en halv time, så koste jeg meg. Det var virkelig en mektig opplevelse. Dette vil jeg anbefale, selv om du som meg kanskje ikke har mye erfaring med symfoniorkestre. Gå. Nyt. Kos deg.
Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen
Leave a Reply