Jaamac Philip mener diskusjonen om omskjæring av kvinner er preget av myter og faktafeil. Det ønsker han å gjøre noe med.
Omskjæring av kvinner, eller kjønnslemlestelse som mange vil si er et mer passende begrep, er et internasjonalt problem. Praksisen har røtter flere tusen år tilbake i tid, men preger enda verdensbildet. Tallet på antall kvinner som er offer for denne praksisen varierer fra 125 til 140 millioner på verdensbasis. Det finnes ingen fullstendig oversikt eller offentlig statistikk fra enkelte deler av verden hvor dette praktiseres.
I Norge er alle former for kjønnslemlestelser av kvinner straffbart. Dette ble lovfestet på 90-tallet. Opp gjennom årene har regelverket i Norge blitt forsterket. FNs kvinnekonvensjon og barnekonvensjon forbyr også denne praksisen. Begge konvensjonene er gjort til norsk lov gjennom menneskerettighetsloven. Paradoksalt nok er flere av landene hvor kvinnelig omskjæring er svært utbredt også tilsluttet disse konvensjonene.
Et internasjonalt fenomen
Fenomenet er mest utbredt i Afrika. Jaamac mener likevel det er feil å betegne dette som et afrikansk problem.
– Kvinnelig omskjæring blir praktisert i mange andre land. Blant annet Indonesia, Malaysia og deler av Midtøsten. Til og med noen etniske grupper blant aboriginer har lik eller nokså lignende praksiser.
– Ved å fokusere på Afrika er det fort gjort at man tar lite hensyn til den internasjonale utbredelsen som gjør kampen mot omskjæring vanskeligere, legger Jaamac til.
Selv om praksisen er mest utbredt i Afrika, viser statistikk at praksisen er utbredt både i Midtøsten og Asia. Selv i vestlige land forekommer dette ofte.
Personlige beretninger
Jaamac ble gjort oppmerksom på problemet gjennom sin mor.
– Å se hvor mye smerte og lidelser en slik ”tradisjon” skaper, gjorde det helt umulig for meg å ikke gjøre noe med dette.
Jaamacs mor kommer opprinnelig fra Somalia og har jobbet med å opplyse folk om tematikken i Tyskland, hvor hun nå er bosatt. Hun har også jobbet mot omskjæring av kvinner gjennom prosjekter i Burkina Faso.
– Min mor torde å tematisere dette offentlig. Hun torde å stå frem som en som har blitt rammet av omskjæring. Mange kvinner i min familie har blitt omskjært, og derfor vet jeg hvor risikabel denne praksisen er. Min mor fikk en infeksjon som første til at hun har reumatisme og konstant smerte hver eneste dag,
Jaamacs mor kom til Tyskland via Italia blant annet for å bli behandlet for den skaden hun var påført. Infeksjonen er imidlertid av en slik karakter at den ikke kan fjernes, kun stabiliseres og begrense lidelser som følger med.
Jaamac legger til at han gjennom sitt arbeid i Tyskland har møtt mange forskjellige feilforestillinger og myter som har blitt tatt for gitt.
– I Europa blir mange av de som har blitt omskjært titulert som ”ofre”, og mange føler at man ser ned på dem. Dette fører til en avstand mellom dem som egentlig vil hjelpe og dem som skal hjelpes. Vi må evne å se at disse kvinnene er mer enn bare ofrer av en alvorlig tradisjon.
Tok debatten på Østsia
I april tok Jaamac initiativ til et arrangement på Østsia hvor målet var å avdekke mytene og ryktene rundt omskjæringsproblematikken. Arrangementet ble gjennomført i samarbeid med linjeforeningen Pangea, SAIF og FN-studentene, og mellom 30 – 40 publikummere møtte opp når de tok debatten til Østsia.
– Det kom mange faglige spørsmål fra salen, og det er tydelig at dette er et tema som engasjerer mange, sier Jaamac.
Et ønske om å fortsette arbeidet i Norge
Med bakgrunn fra en tysk organisasjon, ønsker Jaamac å fortsette opplysnings- og forebyggingsarbeidet i Norge. Jaamac trekker særlig frem noen argumenter for at det er nødvendig med en organisasjon som dette i Norge.
– Nordmenn er ganske åpne for ny informasjon. De bryr seg også om problemer som skjer i verden. I tillegg finnes det er stort innvandrermiljø her i Norge.
Jaamac peker også på at kvinnene som blir utsatt for omskjæring ikke får tilstrekkelig faglig oppfølging når skaden først har skjedd. Eksempelvis illustreres dette med at leger eller andre som skal sørge for en god faglig oppfølging ikke har kompetanse eller forutsetninger for hvordan vedkommende skal håndtere en pasient som er utsatt for omskjæring.
– Dette handler om at de kvinnene som blir utsatt for denne forferdelige praksisen har et godt sikkerhetsnett. Derfor trengs det organisasjoner som jobber med dette. Det finnes leger og veiledere som har kompetanse innenfor dette fagfeltet. Men det ville være viktig at dette er en del av utdanning og eventuelt videreutdanninger for ansatte som kommer i kontakt med grupper som er eller har blitt utsatt for denne praksisen. Det burde være en standard også for å yte preventivt arbeid og hjelp.
– I en stadig mer globalisert verden blir det enda viktigere.
Myter
– Mytene oppstår nok fordi temaet er så tabubelagt. Ettersom dette er et seksualisert tema, så snakker man ikke så mye om det. Da oppstår det fort myter.
Ettersom praksisen har sitt opphav i gammel tro og overbevisninger, henger det allerede et tykt teppe med vrangforestillinger og myter over temaet. Praksisen blir også praktisert ulikt avhengig av hvor i verden den forekommer.
Menn bør gå i front
– Det har blitt gjort mye mer nå etter at det internasjonale samfunnet har blitt gjort oppmerksomt på tematikken. I Norge har vi gode lover mot dette, i Tyskland har vi ikke et regelverk som fanger opp dette. Dette har blant annet min organisasjon jobbet med.
Jaamac etterlyser også at flere menn engasjerer seg i kampen mot omskjæring av kvinner.
– Mange av landene hvor omskjæring av kvinner forekommer er dominert av menn. Om flere menn engasjerer seg i denne kampen er det lettere å belyse at dette ikke bare er et kvinnelig problem. Det er viktig at menn og kvinner samarbeider, for alle har en ulik tilgang til temaet. Mens kvinner har det lettere å komme i kontakt med mødre og andre kvinner, så er det lettere for menn å komme i kontakt med menn og påvirke måten man ser på temaet gjennom det patriarkalske systemet.
Tekst og foto: Åsmund Mjåland
Takk til Jaamac for innsatsen mot innsnevrende perspektiver som fordreier bildet av kjønnslemlestelse. Dessuten er det svært viktig at begge kjønn ser arbeidet for å få slutt på dette som en felles, egentlig ukjønnet, oppgave for voksne. Men av samme grunner må man også vokte seg for å se kjønnslemlestelse av jenter isolert fra all annen kroppslig krenkelse av barn. Saken hører sammen med omskjæring av gutter, seksuelle overgrep og fysisk avstraffelse, og fremskritt på det ene punktet hører sammen med og avhenger av fremskritt på det andre. Det fins ingen ny sensitivisering for jentebarnas situasjon som ikke også er en sensitivisering for alle barns lidelser, slik vi har sett ved at kampen for jentabarna nå begynner å bli fulgt opp av en kamp mot omskjæring av gutter. Sakens kjerne er full rettssikkerhet for barn, å få slutt på at barna skal ha mindre kroppslig integritet enn voksne.