Det er noe som innen astronomi kalles for Fermiparadokset, og veldig kort sagt så handler det om at universet – ifølge forskere – burde yre av liv, men at vi foreløpig ikke ser noen tegn til det. Hva i all verden kan grunnen til dette være?
Forskere har nemlig funnet frem til hva liv her på jorda trenger for å overleve, og hva de tror livet her på jorda trengte for å oppstå i det hele tatt; vann, bestemte grunnstoffer, riktig temperatur, en atmosfære som beskytter mot stråling og andre ingredienser.
Akkurat hvordan livet oppstod er fremdeles litt mystisk, og det er mange som mener at noe nærmest umulig skjedde den gangen for noen milliarder av år siden. Samtidig er det litt stas å bite seg merke i hvordan livet på jorda oppstod omtrentlig samtidig som de riktige ingrediensene var tilstede, og det kan tyde på at livet ‘vil opp og frem’ – så lenge muligheten er der.
Med tanke på hvor enormt universet er, så ville det vært rart om ikke det fantes muligheter for livet andre steder ‘der ute’. Melkeveien (vår galakse) er en av veldig mange, og forskere mener den er fylt med milliarder av solsystem og planeter; andre kandidater til kosmiske blomsterpotter hvor livets tre kan få vokse frem – slik det har gjort på ‘den blå planeten’.
Det er et slags diktatur nedfelt i ‘Guds skaperverk’, regler vi alle har til felles og som bestemmer hva som er mulig eller ikke. Helt ifra jorden kan vi se at planetene og stjernene langt der ute følger de samme universelle spillereglene som vi gjør her hjemme, og at de er laget av mye av de samme stoffene som her i gården; de samme ingrediensene som livet trengte for å oppstå hos oss.
Når vi med bakgrunn i denne kunnskapen skal spekulere i hvorvidt det finnes annet liv i universet så kan vi også merke oss at selve universet var her i milliarder av år før vår egen galakse og alle dens milliarder av solsystem ble dannet. Det kan bety at livet har hatt ganske god tid på seg til å oppstå og utvikle seg andre steder før det kunne starte sin utvikling i vårt hjørne av verdensrommet.
Alt det jeg nå har nevnt – og mye mer – har blitt tatt med i beregningene til kjente forskere som prøver å sette tall på hvor trolig det er at liv eksisterer andre steder, og selv i de mer forsiktige estimatene er sjansen for at vi er alene i universet, latterlig liten. Men ok, hvor er alle sammen da?
Det at vi tilsynelatende er så ensomme her ute, kalles i sammenhengen av Fermiparadokset for Den store stillheten; du står alene på stranden, en nydelig sommerdag hvor forholdene ligger til rette for liv og leven, men hvor er alle sammen?
Det har selvsagt, gjennom årenes løp, kommet mange forslag til hvordan vi kan forstå, bortforklare eller løse dette astronomiske paradokset. Den kanskje mest populære tilnærmingen til problemet er ideen om Det store filteret som en forklaring på Den store stillheten.
Det store filteret er ideen om at intelligent liv – av en eller annen grunn – sliter med å komme langt nok i sin egen utvikling. At det sliter med å bli såpass komplekst som det trenger å være for å bli oppdaget av sine kosmiske naboer innen det stopper opp. Forklaringen er altså at det meste av intelligent liv blir filtrert bort av en eller annen univers-omspennende årsak. Hva kan denne være?
I filmene Star Wars og Star Trek har romvesen spredd seg ut over mange solsystem og befolket utallige planeter. Vi ville kanskje sett det dersom noen drev med noe så omfattende i vår egen galakse. Disse science-fiction greiene er jo foreløpig fantasifulle fremtidsrettede ideer, men det er ikke utenkelige ideer, og i den store sammenheng er mye av denne sci–fi-teknologien ‘rett rundt hjørnet’.
Vi på jorden er kanskje selv rett i nærheten av Det store filteret, dette punktet hvor ting går galt, og vi bør kanskje ta et godt skritt tilbake, se oss selv utenifra og revurdere valgene vi tar og retningen vi går i før universet gjør sine korreksjoner og velger oss bort uten vårt samtykke. Slik det muligens har valgt bort mange tidligere sivilisasjoner andre steder i universet.
Før tenkte man gjerne at livets oppstandelse var et svært usannsynlig lykketreff, og at dette forklarer hvorfor vi ikke finner annet liv. Men siden det også ser ut som at det er nokså enkelt for livet å oppstå – så lenge forholdene ligger til rette – så kan det hende at det som er vanskelig for livet, ikke er å oppstå, men å fortsette forbi det punktet i sin egen utvikling hvor man har etablert kapasiteten til å ødelegge for seg selv.
Så den løsningen på Fermiparadokset vi nå har snekret sammen, er et scenario hvor universet er fullt av liv, men ikke intelligente sivilisasjoner som har funnet en bærekraftig måte å leve sammen på. Altså har ingen kommet langt nok til å bli synlige for oss.
La oss så vende blikket hjemover og stille spørsmålet; viser menneskeheten noen tegn til å grave sin egen grav? Opererer vi på en bærekraftig måte?
Hvis dette filteret er en like stor utfordring som vi nå leker med tanken om at det er, så er det viktig å lete skikkelig godt etter selv de minste tegn til at menneskeheten ikke har full kontroll. For å nevne noe, så synes jeg måten vi kriger og konkurrerer om å bruke opp ressursene våre på denne lille planeten gjør oss til en god ‘selvmordskandidat’. Og det er – som vi har sett – ingen grunn til å tro at hjelpen vil komme utenifra.
Grunn til bekymring
Vi driver rovdrift på planeten, som betyr at vi bruker opp ressurser fortere enn de gjøres tilgjengelige eller vokser frem igjen. Menneskeheten er en liten gjeng, på en liten øy i det store kosmiske havet, og da burde vi virkelig ha kontroll på hva vi trenger, hva vi har, hvor fort vi bruker det opp og hvor fort det vokser frem igjen. Men det har vi ikke. Samfunnsstrukturene våre og reglene vi spiller etter, er fra en tid hvor vi hverken forstod den fine økologiske balansen vi er en del av, eller kunne se for oss at vi noen gang ville ha makten til å ødelegge den naturen som er vårt eget livsgrunnlag.
Men i løpet av de siste århundrene har det blitt tydelig at naturen ‘velger bort’ det som ikke er bærekraftig, og at det er opp til oss å innordne oss etter den – eller lide konsekvensene av å ikke gjøre det. Vi hadde ikke denne innsikten før, og dette vitenskapelige hensynet ligger ikke nedfelt i samfunnsstrukturene og spillereglene vi har arvet fra fortiden.
Når det kommer til spørsmålet om vi er modne nok til å ta ansvar for den teknologiske utviklingen vi skaper, er det bekymringsverdig at vi fremdeles kriger og konkurrerer oss mennesker imellom.
For eksempel. Vi bør ikke ha hastverk med å lage noe slikt som kunstig intelligens, når dette åpenlyst bør lages på en tryggest mulig måte. Men når vi konkurrerer om å være først, så oppfordrer denne konkurransen til å ta risikable snarveier. Vi bør egentlig ikke konkurrere om de tingene (teknologi eller ressurser) som har direkte konsekvenser for vår felles overlevelse – hvis vi har muligheten til å unngå det. Vi må vel strengt tatt benytte oss av et sosioøkonomisk design som i bunn og grunn ‘forstår’ og tar hensyn til våre fellesinteresser som en menneskelig familie.
Vi kriger fremdeles, og da vi gjorde det med pil og bue var ikke konsekvensene så omfattende som de er med dagens teknologi. Den uomtvistelige trenden er, at færre og færre av oss, kan gjøre større og større skade. I økende grad blir det klart at våre egeninteresser og våre fellesinteresse i bunn og grunn er samkjørte, og at det også er mitt problem hvis noen andre opplever å være utsatt eller føler at de lever i en verden som ikke bryr seg om dem.
Desto kraftigere teknologi vi skaper, desto større blir vår sårbarhet ovenfor denne teknologien, og den potensielle prisen vi betaler for konflikt øker i takt med vår teknologiske innovasjon. ‘Jeg kan ikke være trygg før du er tatt hånd om’. Vi svømmer eller synker sammen som de sier.
Er vi trygt i havn?
Så ja, det er i alle fall ikke soleklart at vi har kommet oss helskinnet gjennom det store filteret helt enda. Hvis vi fremdeles er her i fremtiden, dersom vi har befolket utallige solsystem og er blitt synlige for andre der ute, så har vi løst disse problemene.
Klimakrisen, miljøbalansen, krig, konflikt og ressursmessig rovdrift er noe vi allerede vet er viktig, men det er ikke kjempelett å få folk til å bry seg. Og folk må nesten bli enige om at dette er viktig hvis vi skal kunne gjøre noe med det. En psykologisk side av å bli bærekraftige, er derfor at våre verdier (det vi finner viktig) er bundet opp i slik ting har vært før, at det er vanskelig for oss å fjerne oss fra våre tradisjonelle måter å tenke på – slik at vi kan inkludere et mer moderne og teknisk perspektiv med tanke på hvor veien går videre.
Vi må forstå hele vårt globale samfunn, våre institusjoner og samfunnsstrukturer slik vi forstår et fly; det har helt klart en teknisk side ved seg. Enten det er Trump eller Putin som flyr, så må flyet være i stand til å gjennomføre den ‘lette -sveve-lande’ -greia. Det er naturlovene og flyets design sammen som ‘bestemmer’ hvorvidt flyet fungerer eller ikke, og det har lite med politikk, økonomi eller religion å gjøre; det er et teknisk hensyn, det fungerer eller ikke, det er mer eller mindre bærekraftig.
Er vi i stand til å skape et mer levedyktig ‘sosialt design’, kan vi finne veien til bærekraftige verdier og samfunnsstrukturer med den innsikten vi har i dag, før det blir for sent? Eller blir vi offer for det store filteret, og nok et bidrag til den store stillheten.
Poenget er liksom ikke at livet kun er et teknisk hensyn eller at det bare handler om å være bærekraftige. Men det må også handle om dette, hvis det skal kunne handle andre ting. Livet handler ikke kun om å spise – men det må i det minste også handle om å spise hvis det skal kunne handle om noe annet.
Tekst: Snorre Grimstad
.jpg){kind=link}