Foto: Jake Wiltshire
På lørdag er det premiere på Mozarts Don Giovanni på Kilden. Unikum har fått en smakebit, og snakket med produksjonen om ungdom og opera, frigjøring og fortapelse – og om hva slags student Mozart ville ha vært i dag.
Don Giovanni er et ikonisk stykke som har blitt tolket utallige ganger siden 1700-tallet. Operaen handler kort sagt om en uhelbredelig playboy som havner i helvete. Vi møter på drap, sjalusi, hevn, vennskap, klasseskiller og kjærlighet. Heftige saker.
Det er bare noen dager til premieren, dagen alle sammen har jobbet mot i månedsvis. Jeg blir fortalt at det vanligvis er høye skuldre på dette punktet i en produksjon, men at det denne gangen er usedvanlig god stemning på jobb. Det merkes godt; alle jeg snakker med er hyggelige og liker åpenbart det de holder på med veldig godt. De forteller ivrig om stykket og snakker om hvor gøy de har det sammen. De beskriver hverandre som «kul!!!».
Den første jeg får snakke med er den britiske regissøren John Ramster. Han møter meg i en sofagruppe, med en kopp kaffe og et tynt, åpent skjerf slengt over nakken. Han er seriøs, men det stemmer at han er kul. Han lærer seg navnet mitt.
John, for oss som er interessert, men analfabeter når det kommer til opera, Mozart og klassisk musikk – er det noe du kan fortelle meg som kan gjøre det hele litt mindre overveldende og utilgjengelig?
– Det er egentlig ikke så overveldende. Jeg tror publikum i dag er super-alfabetiserte når det gjelder å forstå historier. Det har aldri før vært et mer sofistikert publikum når det gjelder det å ha en iboende kunnskap og forståelse av hva god fortellerkunst er.
Det er ingen grunn til å føle seg truet av sjangeren. Opera har alltid bare vært gode fortellinger fortalt på en god måte. Og Mozart er som Shakespeare, han er relevant til alle tider og har noe nytt å si til alle generasjoner og deres ulike besettelser. Et genialt mesterverk er uuttømmelig.
Hvordan kan en forberede seg på sin første Opera?
– Kom med et åpent sinn og et åpent hjerte, og se fortellingen utfolde seg foran deg. Musikk går utenom hjernen og rett til hjertet. Det DU føler er helt rett. Måten du reagerer på musikken og fortellingen er helt rett. Det er det som er det fine med det.
John forteller meg om hvor moderne dette stykker er, og at i denne produksjonen er handlingen lagt til vår tid. Det skjer her, og det skjer nå. Det gir mening, tenker jeg. Mon tro om de har trukket inn «cancel culture» og #metoo? Men her blir jeg overrasket:
– Jeg har prøvd å snu litt på historien. Jeg har ikke lyst til å vise Don Giovanni som en «toxic» mann. Det har vært mange produksjoner de siste årene som har fremstilt han som en morder og voldtektsmann. Men jeg tror ikke nødvendigvis at han er noen av delene.
John har prøvd å presentere sin Don Giovanni som en som prøver å undergrave det som er forventet av en mann; å gifte seg og få barn. Med livsstilen sin plasserer karakteren en bombe under det patriarkalske ved den vestlige sivilisasjon. Og til slutt blir han drept for det.
– Jeg prøver å ta det denne generasjonen er opptatt av, og snu det på hodet. Et sted sier Giovanni «lenge leve friheten!» Han er en som står opp for personlig frigjøring fra sosiale forventninger. Jeg vil vise frem karakteren slik han egentlig var tenkt; en gentleman som er fundamentalt ikke-voldelig og sympatisk mot kvinnene han møter. Han er en usikker mann som ikke vet om han egentlig passer inn i rollene andre tillegger han. Dette er veldig 2022.
Sympatisk mot kvinner? Hvordan har du fremstilt kvinnene i dette stykket?
– Ja, han elsker dem. Jeg tenker at det ikke bare er Don Giovanni som er hovedperson her, men også de tre kvinnene. De er alle sammen sterke individer, og er gode karakterer i seg selv. Mozart gjorde alltid det, han skrev fantastiske karakterer for kvinner. Alle i dette stykket har et synspunkt, og ingen tar feil. Det er ingen skurk her.
På sminkerommet møter jeg den vakre operastjernen Mari Eriksmoen. Det nærmer seg prøve, og det løper folk ut og inn av garderoben. Sangerne varmer opp og orkesteret stemmer instrumentene sine, men hun virker ikke til å bli brydd av bråket. I likhet med John beskriver hun Mozart som et geni.
De fleste unge har hørt om Mozart, men har kanskje ikke et forhold til ham. Hva tenker du om det?
– Opera er veldig nært. Det er en sjanger som er utrolig direkte. Det er ingen mikrofoner eller innspilt lyd, men en direkte kommunikasjon mellom de som står på scenen og publikum. Mange unge blir overveldet, og nesten flaue, av hvor utrolig nært det hele er. Det er nok ikke så fremmed som man kanskje tror. Jeg tror også at unge har godt av å høre på opera. Vi er så vant til at ting må skje så fort hele tiden.
Vi snakker også om at neste generasjon har et ansvar for å ta vare på kvalitet, og på vår historie. Hun forteller ivrig og med overbevisning om kunsten som hun lever av.
Du spiller Donna Anna, hvordan har det vært?
– Donna Anna er en overklassekvinne, og hun og hennes forlovede er som et kjendispar. De vet begge at de kan få noe ut av forholdet, men er kanskje mer forelsket i ideen enn i hverandre. De er selvopptatte begge to. Men karakteren er likevel kompleks, og hun er veldig smart.
Så kvinnene i stykket er der ikke bare for Don Giovanni?
– Nei, absolutt ikke! Dette stykket handler om at uansett hvem du er, uavhengig av kjønn eller klasse – så har alle sitt å slite med. Alle karakterene er interessante. Akkurat sånn som Don Giovanni, jeg tror han innerst inne bare er en som vil ha kjærlighet.
Vi får komme inn i salen og se på prøvene. Scenen er slående vakker i kaldt nattelys fra den realistiske månen. Det kommer til og med gult lampelys fra bygningenes vinduer. Norsk tekst ruller over en liten skjerm mens en gripende scene utspiller seg på scenen, med sang og musikk fra orkesteret.
I den neste scenen møter vi to utdrikningslag, og en grønn handlevogn fra Kiwi. Kontrastene er slående. Samtidighet og kontrast er noe av det som gjør Don Giovanni til regissør Johns favoritt-opera.
– Det er som en moderne romantisk komedie. Stykket får lov til å være både morsomt og seriøst. Og man vet liksom ikke helt hva Don Giovanni kommer til å gjøre til enhver tid.
Men det er jo en veldig tragisk slutt, da?
– Ja, han får en veldig alvorlig dom. Jeg håper at publikum vil føle at den er for hard. Du vet, denne fortellingen er veldig, veldig gammel. Mozart satte sin egen vri på den. Giovanni må havne i helvete, fordi det er sånn historien er. Men jeg tror Mozart forsøkte å sette et spørsmålstegn ved akkurat det. Stykket handler ikke nødvendigvis om fortapelse og dom.
John forteller at stykket i senere tid har blitt tolket som den gamle historien igjen, og at den kristne ideen om helvete har blitt vektlagt.
– Det er som når man restaurerer et gammelt maleri. Jeg har prøvd å fjerne alle lagene med mørk, viktoriansk lakk for å se hvilke farger som ligger under, jeg har prøvd å se hva Mozart kanskje ønsket å gjøre. Hvordan de ønsket å fremstille Don Giovanni som en katalysator for spenning og endring i andres liv. Han er en karakter som ønsker å dele av seg selv til alle.
Er han en narsissist?
– Hehe, ja det tror jeg nok. Men han er en generøs narsissist. Han vet at han har en gave, og vil dele den. Han sier jo «jeg er bare kjærlighet», og jeg tror han virkelig mener det.
Til slutt spør jeg om hvordan han tror Mozart hadde vært som student i Agder i dag.
– Han hadde nok vært ganske vill. En med «work hard, play hard»-mentalitet. En som foreleserne kanskje ikke forstod seg på, men med stort potensiale og ville tanker.
Jeg får ikke gå før John har fortalt meg om hvor fantastisk Kilden er, hvor fantastiske menneskene er, og hvor heldige vi er som har så gode fasiliteter og et så variert kulturtilbud. Han håper at opera vil fortsette å være en del av den variasjonen, og jeg lover å oppmuntre studentene i Agder til å benytte seg av tilbudet. Så, kjære lesere, dere har herved fått beskjed om å besøke Kilden oftere!
Don Giovanni har premiere på lørdag, og går flere dager i neste uke. Men billettene er populære, så det er lurt å være rask for å sikre seg en billett.
Kanskje vi sees på forestilling?
