Dette er en spirituell oppfølging til “Tips fra en som er klok av skade”, sjekk den gjerne ut også. Faktisk mye god info der for ikke-studenter og, eneste jeg bør legge til er at du bør alltid spise mer grønnsaker. 

 

https://www.unikumnett.no/2022/08/tips-fra-en-som-er-klok-av-skade/ 

 

Litt over ett år inn i post-master blues syndrom og lite å skryte av karrieremessig. Jeg er ikke her for å gi karrieretips. Denne teksten er heller en meditasjon rundt oppturer og nedturer knyttet til dette rare mellomstadiet i livet. 

 

Først! 

Uansett hvor i løypa du ligger, vit dette: 

Det er mange der ute som heier på deg. 

Det hjelper ingenting. 

Det er du som må gå løpet. 

Det blir kanskje ikke løpet du forventet. 

Men, 

Fortsett å gå 

Så finner du ben å stå på 

 

Jeeeeeg har et litt hat/elsk forhold til Trond Viggo. 

Som engelskspråklig gutt på norsk barneskole føltes alltid “Hjalmar” litt ut som et hån (selv om det er Hjalmar og ikke engelsktalende det gjøres narr av.) 

 

Blackface i videoen til “Slapp Reggae” har også bidratt til lett avsmak i ettertid. (Skjønner at konteksten ikke er veldig ondsinnet altså, don’t come at me Kjetil Rolness) 

 

Men låta som utvilsomt har jagd og pint meg på nye og kreative måter gjennom årene er “Tenke Sjæl”.  

 

Det starter gjerne med påtvunget allsang på barneskolen, gjennom konfirmasjonsleirer, og til og med her og der på fest. Låta er håndverksmessig en objektiv perle, men etter utallige allsanger med folk som hverken kan telle eller synge rent har disse kvalitetene mistet sjarmen. 

 

Det som gjenstår er da teksten, som blir mer og mer skremmende jo eldre man blir. 

 

“En dag er det slutt, så står du der helt aleine” 

 

Det du fort glemmer i den emosjonelle stormen som er studielivet, er at det tar slutt. Og det brått. 

 

Det slår deg kanskje i mai at: Dette var siste stipend. 

 

Forhåpentligvis har du i det minste en sommerjobb, en deltidsstilling eller et lengre hjemmebesøk planlagt. 

 

Er du heldig har du kanskje allerede startet karrierestigen og er i dialog med en eiendomsmegler. 

 

Selv hadde jeg nok på lager til en rolig sommer og nok frilansarbeid til å holde meg gående det neste året på ekvivalenten av et studentbudsjett. 

 

Den største endringen er mest sannsynlig at du ikke har noe som helst klart neste steg. Hvor skal du bo? Fortsette i kollektivet? Hjem til bygda? Tigerstaden? Bali? Berlin? Detroit? 

 

Det eneste du vet sikkert er at du har utgifter på vei og forhåpentligvis en måte å betale dem på. 

 

“Du kan ikke gå til skolen mer nå, du må starte sjæl” 

 

Målet er (forhåpentligvis) nådd. Graden bestått. 

 

Nå gjenstår kun en livstid med arbeid,  

tid å fylle 

og døden. 

 

Skal du bygge en frilans karriere? Da må du selv finne oppdragene, gjøre arbeidet, fylle ut skattemeldingen og være torpedo når fakturaen forfaller. 

 

Er du på karrierestigen? Når skal du forhandle lønna? Når skal du presentere dine idéer til forbedring? Hva gjør du når sjefen står i veien for opprykk? Eller hva gjør du når du ikke trives? 

 

Får du ikke jobb og trenger NAV-støtte? Hva gjør du når du ikke finner alle arbeidskontrakter du har hatt de siste fem årene? Hva gjør du når bufferkontoen (om du har en) er tom? Hva gjør du når første nedbetaling av studielånet kommer? 

 

“Skaffe ‘ræ klær – aleine” 

 

Før så klaget du kanskje på at det ikke var nok studentrabatter. Nå føles plutselig alt dobbelt så dyrt. 

 

Det er ikke bare å unngå dyre turer på byen. Livet koster mer nå. 

 

Reise koster mye mer, legen, optikeren og hybelen potensielt. 

 

Og du trenger å legge ut for mer. Bemanningsbyrået vil ha deg til å legge ut for transport eller benytte egen bil. Depositum blir større og møbleringen mindre. 

 

Du trenger “Profesjonelle” klær til kontoret. 

 

Destinasjonsbryllup. 

 

Julegaver til småsøsken/nieser og nevøer. 

 

Dater på finere steder enn kaffebaren i kantina. 

 

Og du vil jo alt dette… 

Men du vil møte situasjoner der du må velge vekk ting som er viktig for deg. 

 

“Finne ‘ræ jobb – aleine” 

 

Ett år. 

Null intervju 

Nav mener du er godt i stand til å få jobb selv. 

 

Artikkelen er ikke ment som en sympati-søkende sippe-sak. Ei heller et rop om bedre støtteapparater inn i yrkeslivet. Ikke alle eksemplene er tatt fra eget liv. Likevel ser jeg at det er flere av oss som ikke helt føler at utdanning har gitt mulighetene vi håpet på. 

 

Men vi må huske at livet er fullt av utfordringer for alle. Og vi med høyere utdanning har ofte fått mere hjelp langs veien enn mange andre. Det jeg vil, er bare å lufte noen tanker for de av oss som er usikre på akkurat hvordan man skal starte denne nye fasen kjent som “livet”. Og forhåpentligvis vekke sympati og forståelse blant dere som er sikre. 

 

Og det viktigste vi kan prøve å innse er at dette “livet” ikke er noe der ute i fremtiden. Det er hver dag du lever videre fra nå. Så det er bare å begynne. 

 

Så om du enten sitter hjemme fredag kveld og spiser havregrøt mens du ser Barbie på fmovies.to i et berg av stillingsannonser, eller om du vurderer å ta opp jiu jitsu i helgene imellom lange arbeidsuker i drømmejobben. Har Trond Viggo flere ord til deg: 

 

 

“For da (For da) 

Får du fri (Får du fri) 

Får du prøvd hva du vil bli” 

 

Du har fått oppskriften fra dag en: 

  • Velg et trygt yrke innenfor dine egenskaper. 
  • Jobb hardt 
  • Bygg nettverk 
  • Finn jobb før du går ut 

 

Men hva gjør du etter det? 

Vel, 

Ta opp den hobbyen 

Spar til den ferien 

Be den søte kollegaen ut på date 

 

Bare husk å sove nok, spise grønnsaker og gå ut i sollyset av og til. 

 

Alt godt og lykke til! 

xoxo 

Adrian 

Forfatter

, , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.