I disse tider der man kan se en lang vei etter stage-dives og moshpit, har Sløtface tvunget seg selv til å tenke litt nytt ved å spille inn ny og gammel musikk i et litt mer nedstrippa format, med planlagt utgivelse høsten 2020. Denne høsten tar de med disse nye låtversjonene, en god coverlåt eller to og den akustiske gitaren på Norgesturné. Unikum møtte dem på Østsia.
Jeg blir møtt i døren av to blide vakter som sender meg til arrangementsansvarlig på Østsia. Det er ikke sikkert jeg får komme inn på grunn av makskapasitet, med andre ord COVID-tiltak. Det lover godt, for da har billettsalget gått bra. Før konserten begynner får jeg en rask prat med Henrik Håland, trommis i Sløtface:
Vi har jo prøvd oss på livestream på nett, med grei suksess. Det er en bare en ting man aldri kommer unna, og det er den rare følelsen av at låta er ferdig, men det er ingen som klapper eller jubler. Så sitter du bare der, litt sånn, «yezz….»
Håland sier det med et glimt i øyet, men det er tydelig at han er klar for å spille for publikum igjen. Det ser det ut til at publikum er også, for selv med en maksimum kapasitet på 65 personer så ser det hyggelig fullt ut rundt bordene som er satt opp. På scenen er stemning satt ved første låt, hvor vokalist Haley Shea har funnet seg en godstol og resten av bandet sitter.
Første låt ut ender de med å gå over i John Denvers “Take me home, country roads”. Tydeligvis har de selv innsett at akkordene i deres låt, sammen med tempo, matcher godt med allsanghiten.
Vi tenkte at vi gjør det som fungerer, og det er coverlåter, ikke sant?!
roper Shea til stor jubel fra publikum, litt andpustne etter å ha sunget med til låta i stor iver. De har annonsert på Facebook at denne turneen er av en helt ny type, med nye arrangement. Uten noe referansepunkt så kan men vel helt objektivt si at dette låter veldig bra. Bassist/keyboardist Lasse Lokøy håndterer multitaskingsoppgaven med stor ro, og leverer den rungende gjenklangen som passer perfekt til Tor-Arne Vikingstad sitt gitarspill.
Jeg rakk ikke få med meg navnet på låta, men den ble annonsert som en hyllest til p-pillen, med programforpliktet shout-out til alle jentene i lokalet. Litt som bandnavnet så står ikke presentasjonen helt til hvor pent det hele faktisk låter, og med linja “I think i need a doctor” kunne låta vel så greit vært en superhit fra Highasakite som noe annet. Ingenting annet å si enn; terningkast nice!
Skrevet av: Ørjan Madsen
.jpg){kind=link}