Hun ser rett på meg i andre enden av togvognen. Akkurat som om hun vet noe om meg. Øynene er helt sorte, selv om de ikke er det. Hun ser rett igjennom meg og håret hennes husker jeg ikke, gråt eller noe. Men dette blikket gjennom ufattelige store briller som hekselærereren i «Harry Potter» som kan lese fremtiden din gjennom en te kopp. Jeg undrer meg over det apatiske urovekkende ved posituren og energien. Alle andre i rommet bare krymper i hennes sfære og jeg er den eneste som merker det. Jeg har lyst til å rope, jeg har lyst til å skrike ut. Ikke se på meg djevel kvinne, ikke døm meg, jeg er bare en mann! Ikke ta for deg tankene dine om meg, ikke tolk meg med dem, det er ikke meg du ser det er deg selv.
Med ett er blikket vekk hun er ikke lenger tilstede og jeg føler trykket lette, lette som støv i vinden, eller luftannlegget på toget. Vi er bare støvkorn, i det store og hele. Jeg alene, du alene, alle alene, med rom mellom oss, seterygger og svettelukt – Alt sammen støv, oppkast, innsidene vrengt ut. Levre, nyrer, lunger og bukspyttkjertler vrengt ut.
Vi er alle nakne, uvitende om retning eller mening. Men hun har sluttet. Det har stoppet, presset. Nå vil jeg bare kaste opp på min indre stemme, som klamrer seg fast til spiserøret som avsky. Som om jeg skal kaste opp ett foster eller at hjertet og lungene hele systemet skal komme ut av meg å bli liggende på tog-bordet rett foran meg og solo brusen, mobilen, business mannen ved siden av skal bli like oppskaket like omveltet som jeg.
Å kaste opp sitt indre utover slik at damene ovenfor gjør det samme og hele vognen bare fylles opp av oppkast og lunger. At konduktøren bare er ett vandrende hjerte – på vei ingen steder fra togvogn til togvogn. Blikket hennes er tilbake. Det døde tomme blikket. Helt apatisk er det. Akkurat som om hun vet hva som skal skje. Akkurat som hun er en heks de for lengst skulle brent på bålet og jeg er prosten som har fått i oppgave å avdekke hele konspirasjonen. Heksejegeren. Kvinnehateren. Mannen oppfostrett på østrogen og Prince mild. Rødvinsdans på roser og mangel på testosteron helt til håret under armene kom. I fjerde klasse kom kjønnshåret. Jeg var 9 ikke 10 eller 14 men 9 og pungen min, og kroppen min skulle bli hårete. Dette ser hun, jeg er guds engel som skal ta fra henne all hennes kraft og bli rett som det guddommelig.
Jeg er ikke kvalm lenger, solen titter inn gjennom ørsmå sprekker i vinduet som er besudlet av oppkast. Jeg er tom. Hun er borte. Vognen fylles opp av lyd, og jeg hører hjulene mot skinnene, og neste stopp kommer over intercomen og jeg tviler. Tviler på alt, bokstavene jeg trykker inn i mobilen, soloen jeg drikker, trangen til å konfrontere kvinnen. Det ekle udyret i enden av vognen smiler og jeg får igjen lyst til å kaste opp. Mitt indre barn er døende og jeg er ironien. Jeg er guds albue, den du lener deg på. Jeg er guds navle, den du livnæres gjennom.
Jeg er alteret og du er offergaven. Jeg er kniven og togvognen reisen. Jeg er, du er, vi er alle støv i vinden.
Jeg har ikke usyngelige arr, jeg har ikke en preget barndom eller sår. Jeg har ikke stått i misbruk og tålt det. Jeg har ikke vært brukt. Jeg har vært passiviteten til luften. Bare blitt åndet ut og inn. Det er passivt aktivt hele tiden. Brukes, men blir aldri brukt opp, lengtende
men aldri borte. Jeg innkapslet av kuppelen som utgjør atmosfæren, jeg er hennes verste fiende, vi speiler ikke hverandre, men vi sitter speilvendt ovenfor hverandre, og hun vet at vi skal aldri møtes igjen, alt er opp til meg om jeg skal brenne heksa, eller la hennes utyskheter leve videre.
Siste stopp. Vi er fremme, jeg skal av. Støvet skal bli tatt av vinden, og jeg skal fly. Vi skal alle fly. Hun skal fly på kosten sin, og jeg skal ta korset til brystet å rope djevel.
Men ikke enda.
.jpg){kind=link}