Vi har snakket med Aslag Haugen, vokalist og gitarist i rockebandet Hellbillies, og spurt han ut om plateslipp, turnélivet, og Angry Birds.
Fra leiligheten min på Grim finner jeg frem e-posten fra pressekontakten til bandet. I den står nummeret jeg skal ringe for å få tak i Aslag. Tenk at de bare sendte nummeret hans sånn helt uten videre, i en e-post, tenker jeg. Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt starstruck og smånervøs her jeg sitter ved skrivebordet mitt, med båndopptakeren klar og skal ringe, sånn helt uten videre, til frontfiguren i Hellbillies og gjøre et intervju. Jeg har tross alt vært på hele tre konserter med dem i løpet av livet mitt, og mange av sangene deres har betydd mye for meg opp igjennom. I tillegg er det mitt første intervju. Noensinne.
Nervøst trykker jeg på nummeret til Aslag inne på e-posten. Det rekker ikke å ringe mer enn tre ganger før han tar telefonen. Han sier ikke noe mer enn «hallo», og jeg blir med ett litt usikker. «Hei, er det Aslag Haugen jeg prater med»? «Det stemmer det,» svarer stemmen i andre enden. «Så bra! Hei, jeg ringer fra Unikum. Jeg fikk høre at det passet bra med et intervju nå,» sier jeg halvt spørrende, grepet av den sørlandske høfligheten vi aller fleste sørlendinger har vokst opp med. «Ja, jeg har i grunnen sittet og ventet på telefon fra deg, jeg,» svarer Aslag, og det høres ut som han smiler i andre enden av røret. Det får meg til å slappe av, og jeg kjenner at nervøsiteten begynner å slippe taket. «Så flott! Skal vi bare begynne da»?
Ute på turné
Hellbillies er i disse dager ute på turné, og det første stoppestedet deres var på Kick Nattklubb & Scene i Kristiansand.
Naturlig nok starter jeg intervjuet med et spørsmål om hva de egentlig synes om byen vår.
– Jo, vi har spilt i Kristiansand mange ganger før vi. Det er alltid hyggelig å spille der, og det er et av de stedene vi gjerne kommer tilbake til, forteller Aslag meg gjennom røret.
Men hva kjenner man egentlig på, i forkant før man skal legge ut på turné? Aslag forklarer meg viktigheten av å være godt nok forberedt, at det er mye logistikk som skal gå opp slik at en unngår å møte på problemer underveis.
– Det er jo et stort apparat som er i sving, så det er mange faktorer som spiller inn. Vi er i alt tretten mann på turneen, fra teknikere til sjåfører.
Jeg skal innrømme at det jeg er mest opptatt av, er å finne ut hva Aslag er nødt til å ha med seg når han legger ut på turné, hva han absolutt ikke klarer seg uten.
– Det må bli iPad-en min, det. Den trenger jeg til jobbing underveis. Og så selvsagt kaste bort litt tid på hjernedød underholdning, som å spille Angry Birds, humrer han. I tillegg forteller han meg at musikk er veldig viktig for han, og at han bruker iPad-en til akkurat det når de er på veien. Det får meg til å lure på hva slags tanker han har om musikkscenen i Norge i dag.
– Det er veldig mye bra norsk musikk om dagen, og veldig hyggelig at mange nå velger å synge på norsk, det synes jeg er veldig fint. Mange nye, unge artister beveger seg i det samme musikalske landskapet som vi har gjort i mange år, og det er jo veldig moro.
– Hvilke norske artister følger du selv med på?
– Jeg hører veldig mye på Darling West, nå synger jo de på engelsk da, men det går mye i den kategorien der.
– Det skal spilles, ikke avspilles
Hellbillies ble startet i 1990, og er et band som hele tiden har klart å utvikle seg i takt med tiden og jevnt over hatt et trofast publikum. Aslag forteller meg at det hele handler om innstilling, og at mye ligger i «hue». En blir nødt til å jobbe jevnt og trutt hele tiden som et band, og ikke tillate seg å falle ned på et nivå hvor rutine blir hovedsaken. Rutiner er fint, men bandet er hele tiden nødt til å være i utvikling.
– Vi har jo dårlige dager vi også, som alle andre, og utfordringen ligger jo i å snu om på de dårlige dagene, og gjøre de så bra som de kan bli. Vi er opptatt av å gi alle som kommer og hører på oss en god opplevelse. Det skal spilles, ikke avspilles. Og så synes vi det er veldig hyggelig å bli spurt om å spille. Særlig når vi blir spurt om å komme tilbake til steder vi har spilt på før.
– Hva er ditt beste minne fra en Hellbillies-konsert?
– Oi, det er vanskelig å svare på, for vi har så mange gode minner. Vi har vært heldig som har fått oppleve så mye, og spille på så mange steder. Noe av det jeg husker aller best er at vi spilte på Norwegian Woods i Oslo i 2008. Da spilte vi rett før Bob Dylan, og det var en veldig stor opplevelse å få stå på samme scene som han. Og så selvfølgelig i 2012, når vi fylte Oslo Spektrum i forbindelse med en jubileumskonserten vi hadde der. Det var veldig stas.
Jeg puster lettet ut blant spørsmålene. Aslag er en person som gir mye av seg selv underveis i intervjuet, så samtalen flyter lett.
Klassisk rock
– Unikum er jo en studentavis med relativt unge lesere, hvordan vil du beskrive bandet til folk som kanskje ikke har hørt om dere?
– Vi er jo et klassisk rockeband med impulser fra mange forskjellige musikkarter. Vi startet mer i country-kategorien, men har beveget oss litt bort fra det. Vi er et band med en sterk egen identitet, og jeg tror at folk lett kjenner igjen sangene våre når de hører de. Det tror jeg er en blanding av selve musikken vår, og at vi synger på dialekt. Hvis du er så heldig å treffe med tekstmateriale ditt på norsk, så får du så mye mer igjen for det, med at folk kan tekstene dine.
– Hvilke tanker hadde du om hvordan musikkbransjen skulle være, kontra det du har opplevd at den er, etter 30 år i den?
– Mange av tankene jeg hadde, har jo stemt. Men det jeg kanskje vil peke mest på, og som kjennetegner bransjen best, er jo at det er mye hardt arbeid som ligger bak det å være musiker. Det er ikke så glamorøst som det ser ut på TV, med programmer som for eksempel Idol, hvor man fort kan få inntrykk av det. Og der tror jeg man har mye igjen for det hvis man starter helt selv da. For på slike programmer så går man fra å ha et enormt støtteapparat rundt seg, til og plutselig skulle selge billetter selv. Og det tror jeg kan være et sjokk for mange. Det er hardt arbeid og dedikert jobbing som får en frem, sier Aslag og fortsetter engasjert:
– Turnering gjør at en kan leve av det, noe som innebærer mye reising, og det må en være forberedt på da, når en starter. Det er jo ikke alltid like spennende å sitte åtte, ni timer i bil om gangen. Og så er det viktig å huske på at alt skal jobbes frem, det er ikke alt som kommer av seg selv. Jeg var jo 30 år når jeg selv valgte å satse på musikken. Til da hadde jeg spilt i band ved siden av jobb siden jeg var 15 år, så det var ikke helt ukjent terreng jeg beveget meg inn i. Jeg tror den erfaringen jeg hadde med meg, og det faktum at jeg var 30, var en stor fordel.
Følger med på de digitale trendene
– Dere har jo vært lenge i bransjen, og sett litt av hvert. Hvordan var det å gå fra å selge CD-plater, til å tre inn i den digitale verden med strømmetjenester, som Spotify?
– Bransjen er jo nesten ikke til å kjenne igjen fra da vi startet, til nå. Det har jo vært enorme forandringer, men vi tar imot det med åpne armer, og bruker teknologien så godt vi kan. Det er klart at det er en helt annen inntjening nå enn før når en solgte plater, men det er bare noe en må rette seg etter. Det blir helt meningsløst å skulle kjempe mot det. Og som forbruker så må jeg jo si at det er helt fantastisk. En kan jo gå rundt med verdens største platesamling på telefonen sin. Jeg bruker det mye selv og synes det er helt fenomenalt, så kjøper jeg plater på vinyl når det er noe jeg har spesielt lyst på. Det er i tillegg en fantastisk måte å få sjekket ut nye artister på.
– Hva er det som gjør det like givende den dag i dag å holde på med musikk?
– Det vil jeg si er konsertene. Det er mye som skjer rundt, som for eksempel reising som en blir trøtt av, men konsertene er alltid like givende.
– Sånn helt på tampen, kommer det snart en ny plate?
– Det jobbes med ny plate som kommer i 2020. Da har bandet 30 års-jubileum, og da blir det ny plate etterfulgt av en stor turné. Og det er jo alltid spennende å starte med blanke ark når det skal skrives nytt materiale, og det er en prosess som er spennende å holde på med, og vi håper på å komme med en bra skive.
Jeg takker Aslag for praten, og avslutter med den sørlandske høfligheten jeg startet med i begynnelsen av samtalen vår, og sier: «lykke til videre da, vi sees sikkert». Aslag virket noe forvirret. Det er kanskje mer vanlig å bare avslutte med et enkelt «hadet»? Med det så legger vi på. Han først. Jeg puster lettet ut. Jeg har akkurat gjennomført mitt første intervju.
Tekst: Martha Simonsen
