Norske medier kalte han «Ordførerutpresseren». Robin Amir Rondestvedt Moudnib har en fortid mange kanskje ikke anser som det stereotypiske «normale». Opplevelsene fra fengselsopphold og innleggelse har satt sine spor. I dag driver 26-åringen eget firma og er ferdigutdannet. Dette er første gang han selv forklarer hvordan han opplevde alt – psykisk helse, fengsel og ettertiden.
Nå driver han et eget firma og er gjesteforeleser. Tanken om at noen skal holde fortiden mot han er tung. Det er også grunnen til at han nå velger å vise sin side.
– Det må alltid være noe jeg skal kunne parere. Jeg har ikke prestasjonsangst, men jeg har angst for at noen skal rive meg ned. Jeg må alltid sjekke salen, og se om det er noen kjente. Men jeg har bestemt meg for at det er mitt narrativ.
Det første som slår meg, er at han virker både rolig og tålmodig. Da jeg kommer inn i gangen viser han meg leiligheten. Hvitmalte vegger, litt abstrakt kunst her og der, et typisk koselig, norsk hjem.
– Det er ikke helt ferdig utpakket, ler Robin. Han og samboeren har nettopp flyttet inn. Jeg blir tilbudt te av kjæresten og vennen hans. Rolig, men nervøs setter hans seg ned i sofaen.
– Hvor begynner vi?
Året er 2013. Moudnib ruset seg på tunge, narkotiske stoffer han fikk tak i på det mørke nettet. – Tollvesenet hadde jo ikke peiling på den tiden, sier han. – Jeg solgte mye cannabis i ungdomstida. Du går inn i en psykose med konstant høye skuldre for alt og alle. Plutselig banker det på døren. Jeg ber kompisen min åpne, han blir slått i ansiktet med en batong.
Hendelser som dette ble normalen.
Å gå på skole var ikke noe han ville tenke på. Det at venninnen hans dro til Utøya når han selv skulle ha dratt, tok opp tiden i tankene hans. – Jeg tenkte «fuck skole, hva skal jeg med det». For jeg trodde at jeg allerede var smart. Jeg startet på UiA med fotlenke. De andre gikk videre med livene sine.
Robin følte at det å tenke på det gjorde det verre.
Stempelet
I 2012 sendte Robin et trusselbrev til ordføreren. Det skulle han aldri ha gjort.
– Jeg hadde folk rundt meg jeg ville redde, men visste ikke fra hva. Vi ville ta igjen på de som hadde mobbet oss, vært rasister. Så da tenker jeg «Ok, ordføreren. Han er rik. Hvis jeg bare hadde hatt litt av den formuen, så kunne jeg ta med meg gutta». Jeg visste jo at sannsynligheten for å bli tatt var drithøy.
– Jeg tenkte at hvis jeg nå blir tatt, så er jeg fri fra det kriminelle miljøet. Da kan jeg bli en ny mann.
– Alt du gjør i livet har konsekvenser. Jeg hadde en naiv tanke om at politiet skulle passe på meg, men jobben deres er å straffe meg. Alle tenkte det, «Robin kommer til å ende opp i fengsel eller dø».
En kan jo lure på hvorfor Robin valgte å bli i Kristiansand. Hadde det ikke vært lettere å dra?
– Kristiansand er min by. Her er jeg født og oppvokst. Det var viktig for meg å gå rakrygget i min egen by selv om det var en periode hvor du ser deg over skuldra i frykt for å bli knivstukket. Jeg visste aldri når jeg var fri, eller om de andre hadde tilgitt meg. Jeg aner ikke hvordan det var for de andre. Jeg satt bare igjen med mine egne følelser, og de ble ikke borte.
Perioden var preget av mye medieomtale. Dette fikk de nærmeste kjenne på kroppen.
– Familien min ble ikke skånet en plass. De hadde ikke sjans, de ble overkjørt.
Fengselstiden
Som konsekvens for hendelsen med ordføreren, ble Robin dømt til 2 år i fengsel. Han fikk venner der, og ble interessert i det akademiske. Men ettervirkningene fra fengselstiden sitter fortsatt igjen.
– I varetekt møter du demonene dine. Full isolasjon. Brev- og besøksforbud. Ingen TV. Alt du får er en liten time i luftegården per dag. Det var en periode jeg nesten ikke kunne pisse uten at noen ba meg om å pisse. Jeg hater klirring med nøkler. Jeg hater sjakk. Det minner meg om den tiden.
– Jeg ble kastet mye rundt fra fengsel til fengsel. Til slutt endte jeg opp i Åna fengsel. Der fant jeg et nettverk, men jeg ville på skolen. Jeg ville på universitetet.
Som innsatt tok han opp fag for å forbedre vitnemålet. To lærere ble løsningen.
– Han ene læreren var en helt rå fyr. Han kjempet virkelig for at jeg skulle få gå opp til eksamen. Han har jeg fortsatt kontakt med. Han andre var musikklærer. Jeg spilte keyboard i bandet, og det var han som fikk ordnet at jeg fikk keyboard på rommet, det skal man egentlig ikke ha.
– Det var noen som kjempet for meg.
Fra psykiatri til fengsel
Han forklarer hvordan alt gikk sammen på Vesterveien den dagen. Frykten som trigget psykosen, gjorde han ekstremt utsatt. Dette var kort tid før han sonet fengselsstraff.
– Jeg ble innlagt på postpsykiatrisk post. Det var akutt. Min mor hadde prøvd å kjøre meg opp til et akutt-team, men de mente jeg var helt frisk.
Ting eskalerte.
– Jeg endte med å hoppe på biler, fikk en fyr til å åpne vinduet og slo han. Han slo da tilbake. Han forklarer at han var paranoid. Politiet kom, og tok først han. Da de innså hva som skjedde tok de meg også inn i bilen sin. Jeg husker bare at jeg var sint. Jeg hadde egentlig bare lyst til å rive av de jævla håndjerna.
Han forteller videre om da han etter dette, ble innlagt. Også her ble han en kasteball.
– Først var det avdeling for førstegangspsykose. Deretter dro jeg hjem, for å så bli innlagt på lukket avdeling.
Etter å ha vært hjemme i to uker, kjørte moren han og tingene hans til Arendal. Han skulle sone en fengselsdom. Han tar en pause mens han ser mot kjæresten og vennen sin. Det er tydelig at dette er vanskelig å snakke om.
– Hvordan var det å gå fra psykiatrisk avdeling til fengsel?
– Helt jævlig. Du er så lettpåvirkelig når du har vært på psykiatrisk. Medisinene du får gjør at du mister all impulskontroll. Så det er ikke det lureste å bli satt inn i fengsel med noen som er så hardbarka.
– Av de som var vennene dine på utsiden med, hvordan endte forholdet ditt med dem?
– Noen ble det bra med, andre ble det dårlig med. Jeg følte meg svikta. Jeg fikk mye færre brev enn det jeg trodde jeg kom til å få. Og det tror jeg nok jeg aldri kommer til å glemme. Men jeg lærte å tilgi. Jeg har tilgitt dem.
Ettertiden
Han legger vekt på at selv om han har det bedre i dag, er dette fortsatt noe han jobber med. Han har også blitt innlagt i ettertid.
– For ikke lenge siden gikk jeg på veggen. Stress var en av faktorene. Denne gangen følte jeg meg godt tatt imot, fordi jeg ikke strittet imot. Likevel var det traumatiserende. Jeg skulle blant annet i bryllup. For å få gå måtte jeg ta medisiner. Jeg hater medisiner, spesielt piller. Jeg fikk valget mellom pillene, eller å få de injisert via en sprøyte. Før jeg visste ordet av det satt jeg der gråtende med en sprøyte på meg. Men denne gangen føltes det som de var på mitt lag, og ikke mot meg, som sist.
Robins kamp har pågått lenge, og dette er en fortsettelse. Man må vente og se hva fremtiden bringer, men nå vet alle alt om den kjente “ordførerutpresseren”. Kampen han har slitt med er han ikke alene om. Hans historie er unik – om enn uvanlig, men fortsatt like unik som alle andres.
Robin Moudnib er en del av Unikum som fotoredaktør.
