Dere vet sikkert at det er mange talentfulle studenter her på UiA. Hva dere kanskje ikke vet, er at en av de er tidligere Trail of Tears-vokalist, Ronny Thorsen. Siden han har blitt med på et nytt prosjekt som heter Profane Burial, tok vi i Unikum en prat med ham for å finne ut mer om alt fra bandet til filosofi.
Bandet, som ble stiftet i 2013 av Kjetil Ytterhus og Andre Aaslie, ønsket å fusjonere svartmetall med kompleks bruk av instrumenter. 24 mars 2018 debuterte de med albumet “The Rosewater Park Legend” som ble sluppet hos franske Apathia Records 23.
Ronny Thorsen ble med som vokalist i Profane Burial i 2016, etter at han hadde vært aktiv i Trail of Tears i 16 år. Han tok engelsk årsstudium på UiA og skal nå til høsten fortsette med reiselivsledelse. Han sier dette er hans første skritt i sitt nye liv etter 20 år med jobbing. Ronny gikk nemlig rett fra videregående og inn i en turnébuss.
Når begynte du å synge, Ronny Thorsen?
– I 1996, etter en god del år med dyp interesse for metalmusikk, bestemte noen venner og meg at vi skulle prøve å starte opp et band. Først het bandet Natt, men navnet endret seg til Trail of Tears etter hvert. Det var tilfeldig at jeg ble vokalist. Det var ingen andre som kunne eller ville gjøre det, og miljøet var ganske lite. Vi vokste opp i Vennesla og det var ikke sånn at vi kunne velge musiker fra øverste hylle.
Kan du forklare hvilken type musikk Profane Burial formidler?
– Profane Burial er et svart metal-band basert på tung orkestrering. Hva jeg synes er fint med svart metal er at det finnes ingen fasit på hva svart metal kan være. For meg handler det mer om en spesiell type mentalitet enn en musikkstil.
Hvor henter dere inspirasjon fra?
– Tekstene våre handler mye om gammel heksekunst, overtro og menneskets mørke side. Jeg har ikke vært en del av skriveprosessen siden jeg kom med i bandet i 2016, men jeg kan nevne at debutalbumet har en veldig interessant struktur og må oppleves fra start til slutt. Det er en historie som er bygd opp med hver sang.
Hvordan opplever du metalmiljøet her i Norge?
– Metalmiljøet her i Norge har blitt mye mer tolerant og åpent. Tidligere var de slik at de som drev med metal kunne være veldig elitistiske og lukket. Nå har vi blitt mer globale i tankegangen, noe jeg synes er veldig bra. Når det kommer til fan-miljøet, har størrelsen på landet mye å si. Jeg har spilt for 50 personer i Oslo og for 50 000 i Mexico.
Hvilken type musikk hører du på?
– Jeg vil heller høre på ti bra pop-band enn på ett dårlig metal-band. Det må være noe som appellerer til meg. Jeg er kanskje litt for opptatt til å høre på vokalister. En god vokalist er en person som kan formidle en følelse, som for eksempel Leonard Cohen. Han er ikke en vokalist, men mer en formidler, og i tillegg en av våre tids beste tekstforfattere. Han er et godt eksempel på en fantastisk artist. A-ha, det norske bandet, er et solid prosjekt med bra vokalist og låtskriving.
Kan du nevne noen bra opplevelser fra turneer?
– Jeg har reist i 20 år så det blir mange minneverdige opplevelser. Den følelsen man har når du går av scenen og føler at det ble en perfekt konsert gjør alt verdt det. Å sitte 20 timer i en buss og slikt kan være veldig slitsomt. Jeg har sett mye av verden, siden vi har spilt i cirka 40 land og i fire kontinenter.
Hva prøver Profane Burial å formidle til publikum?
– Vi er cinematiske i at vi er pent kledd, har en lysmann, og setter hele showet sammen som en total opplevelse. For mange andre har det blitt en trend å strippe ned alt, spesielt når det kommer til den estetiske delen, og være mer som et punkband, ikke noe show. Jeg synes det er kjedelig. Da kan jeg bare sitte hjemme og høre på musikken.
Har du et råd til studenter som har lyst å begynne å synge?
– Jeg kunne ingenting da jeg begynte, men man må bare øve og lære hele tiden. Du må forstå grunnleggende begreper og bygge deg opp litt etter litt. Finn ut hva du vil, sett deg et mål. Skal du starte band for å ha det gøy eller for å prøve å ta over verden? I Trail of Tears ønsket vi å bli store, og det skjedde siden vi ga ut syv album. Men man må være realistisk og innse at musikken er mer som en hobby i dag. Det er ikke mange som kan leve bare av musikk, dessverre. I Profane Burial spiller vi fordi vi synes det er gøy og ikke med tanke på karriere. Det er umulig å leve av musikk fordi det er noe som ingen, eller alt for få, vil betale for. Så lenge du er realist nok og kan akseptere det, nyte følelsen av å skape noe som du lykkes med, blir alt bra.
Hva betyr det for deg å være på en scene foran publikum?
– For meg tilfredsstiller scenen en lengsel for noen annet. Å kunne komme et sted mentalt, en slags flukt fra hva du driver med til vanlig. Å kunne kanalisere ut en energi og følelser som kan ikke frigjøres i det daglige liv. Å tømme seg av negativitet, men på en positiv måte i et positivt miljø. Målet er å formidle mening til andre også. Når folk sier at konserten hjalp dem å føle seg bedre, da får vi et stort kompliment. Mange ser på metal som noe negativt, mørkt og pessimistisk. Det kan være det hvis man tolker opplevelsen på en overfladisk måte. Men dypt nede handler det om katarsis, om renselse, om kunst og performance. Å spille live er kulminasjonen av hele den kreative prosessen med å lage musikk, fordi man deler resultatet av mange timers arbeid med andre og blir sett og satt pris på.
Har du noen råd til studentene her på UiA?
– Hvis du ikke kan finne veien, skap den selv! Prøv noe nytt, ikke bli stående i den gamle bobla og gro fast. Hvis du føler veien tar slutt, finn ressursene inni deg og fortsett å bygge selv. Og fortsett til du føler at du er hjemme i tilværelsen din.
Profane Burial
André Aaslie
Bass, Keyboards, Orkestrasjoner (2013-nå) (Abyssic, Gromth, Images at Twilight)
Kjetil Ytterhus
Keyboards, Programming,
Orkestrasjoner (2013-nå)
Bjørn Dugstad Rønnow
Trommer (2016-nå) Maahlas, Viper Solfa, ex-Sevenfield, ex-Trail of Tears, Sphere, ex-Inbreed
Jostein Thomassen
Gitarer (2016-nå) Viper Solfa, Source of Tide, ex-Fracture, Spider, ex-Mortiis (live), ex-Byzantium, ex-Engrave (Nor).
Ronny Thorsen
Vokal (2016-nå) Viper Solfa, ex-Trail of Tears, ex-Natt, ex-Blood Red Throne.
Anmeldelse: “The Rosewater Park Legend”
Jeg anbefaler virkelig albumet “The Rosewater Park Legend”, fordi musikken Profane Burial lager er kompleks, levende og formidler en helt spesiell atmosfære.
Filosofen Nietzsche sa at man må være forsiktig når man ser inni avgrunnen fordi avgrunnen kan se tilbake. Inntrykket mitt etter å ha hørt på albumet er at guttene har turt å se inn i avgrunnen, og har blitt sterkere etter opplevelsen. Mørket må oppleves, prosesseres og renses. Og musikken her gjør akkurat det. De renser rom etter rom i hodet ditt, med dynamikken i sangene, rytmer, komplekse orkestreringer, historier fra andre tider, historier om meg, om deg, om oss alle.
Bandet spiller på Southern Discomfort 7. og 8. september her i Kristiansand.
Vi sees der Metal Heads og andre nysgjerrige!
Tekst: Erika Erdös
Foto: Erika Erdös, pressefoto
.jpg){kind=link}