Revebjeller

Du vet vel hvorfor du er på legevakta? 

«Nei.» 

Det kan du ikke mene.  

«Jeg hadde forstått det om jeg befant meg inne på legevakta. Men jeg befinner meg utenfor.» 

Hvorfor? 

«Det vet jeg ikke. Jeg har nå i alle fall et rep i neven.» 

Klatre eller fly, dette rep kan få deg til å gjøre så mangt. Det står et mENnesKe på parkeringsplassen utenfor legevakta. Ingen biler kommer inn og ingen kjører ut. Og når mEnNesket har stått der en stund, bestemmer det seg for å snu. Det går ut på veien og følger de gnissende, tynne beltene. Knyter sitt eget belte strammere om livet. Håper at det ikke vil komme en trikk. Trikkeskinnene skjelver, og det gnisser i stål. Et vindkast. 

Hun kjenner at noe løsner. En uvant fornemmelse av at ting grøter seg sammen, av at noe blir slapt, det er håret hennes som faller. Klirring av en dueklokke? Hun snur seg. Der ligger den hvite strikken hennes, på glinsende våt asfalt. Der kommer en trikk, den er ikke så langt unna, kjører mot henne, så hun hopper ut av sporet. Slutter å se på trikken, den er borte for lengst, vender heller blikket ned mot strikken. Den blir ikke skitten, men opplyst der den ligger. Så stryker en stilk med revebjeller henne i nakken. Hun bøyer seg raskt, plukker opp strikken igjen og binder håret stramt sammen, i en hestehale. Går inn i sporet igjen, den blå hingsten har kjørt opp en bred sti for henne. Og fortsetter, fortsetter.   

«Det lyder noe i det fjerne, men jeg vet ikke hva.» 

Det er den ringende lyden av revebjeller. De setter i gang et hesteløp.  

«Alle andre hører dem vel.» 

Ja. Kom, du også.  

Bak startgrinda står hestene klare. Klirrende revebjeller på en opphengt snor over målstreken hvisker at de skal løpe, løpe som de aldri har løpt før. Løpe seg i hjel. Hestene stamper hovene mot ferskensand, gjør seg klare og revene skriker på tribunen.  

Pang.  

Hestene skyter ifra, og vinden grer seg straks igjennom flagrende maner. De dras framover, framover, det går fortere og fortere. Snart løper de ikke selv, og vinden mister seg selv i farten. Hestene slepes av rep, som gnisser seg imot leggene deres og det svir. Repene trekker dem, de pisker og slår imot sanden for å trekke med seg hestene enda raskere. De svir brennemerker i de rasende hesters bein. Et dyr snubler, resten snubler, de faller alle sammen. Tauene gir seg ikke. Om enn de må slepe hestene langs bakken og skrubbe dem for deres egne skinn, vil de fortsette, og de fortsetter. Hestehovene ryker. Den vinner ja den vinner, og blir skutt over en målstrek. Den gule stripa er så vidt synlig på ferskensanden. Repene slakkes, og hesten blir sluppet, endelig. Repene hyler og er så lykkelige, vender blikket mot reveflokken på tribunen. De er borte, alle sammen. Dro vel hjem, fordi de ikke ville se mer.  

Hesten ligger flatt utstrakt på den slitne sanden. Den vender et tørst fjes opp mot en hvit himmel, der henger kun tørre skyer. Åpner munnen, prøver å snakke, men det lyder bare en svak hvesing. Han hvisker til det som er bak skyene, kanskje var der en sol en gang: jeg er lykkelig og jeg vant. Visst er jeg lykkelig. Så glor han hungrig på revebjellene som henger så høyt, høyt der oppe.