Mange ungdommer ser frem til russeåret, og mange voksne ser tilbake på russetiden som et særskilt kapittel. De siste årene kan det likevel virke som at russekulturen har tatt en brå vending.
Dagens russ virker å være preget av en ukultur i form av grove sex-fikserte russebusslåter og innvielsesritualer. Dette kommer til besvær for vårt samfunn.
For mange er russetiden ensbetydende med festglade ungdommer i bukser med forskjellige farger. De deler ut russekort, kjører russebusser og observeres ofte på byen mens de utfører ydmykende stunt for russeknuter. Alt virker som et fullkommen feiring helt til de får en verdig avslutning i 17. mai-toget. Slik tenker man om russen, eller slik det en gang var.
Det som får oss til å rynke på øyebrynene er når man ser den bråe vendingen i russetradisjonen mot en mer seksualisert og stigmatiserende retning, oftest mannsdominert. Allerede leser vi hvor mange jenter som er blitt utsatt for voldtekt i forbindelse med russefeiringen i eksempelvis Kongeparken. Men når man så hører på russelåter som nærmest virker som skryt av voldtekt (av mindreårige) og kvinnediskriminerende holdninger, da er det på høy tid å spørre oss selv hvilken retning russen tar og hva som blir det neste.
Forklaringene kan være flere: Svikt i famileoppdragelsen, kulturforvandling, moraloppløsning eller reversering av evolusjonen. Selv hevder noen at dette kan ha en sammenheng med mangel på seksualundervisning, mangel på dialog med politiet eller at russen med overlegg tar på sikte å gjøre årets russetradisjon mer spektakulær i håp om at den skal overgå tidligere feiringer. Likevel blir ikke resultatet at russekullet oppnår legendestatus, men tvert imot – de blir sett ned på som om de har falt ned på det laveste nivået ethvert menneske kan synke. Det blir ikke bedre når de neste generasjonene føler seg tvunget til å leve opp til dette ryktet for å gjøre deres russetid like spektakulær.
Man unnskylder gjerne bort denne atferden med begrunnelsen ”de er unge og vet ikke bedre enda” eller ”de lærer gjennom sine feil”. Men hva er det å lære av når russetidens ukultur etterlater seg kvinnefiendtlige holdninger, overseksualiserte oppførsler, stigmatiserende handlinger og russelåter komponert etter de mest perverse fantasiene? Spesielt når tall fra Kripos viser at 13 av 14 voldtekter er festrelaterte.
At enkelte kan lage en russelåt med oppfordring til barneporno, voldtekt og straffbare seksuelle handlinger er både forkastelig og hårreisende. Det som er mest alarmerende er at så mange synes at låtene er ok! Selv en av musikkskaperne bak slike russelåter forsvarte tekstlinjen ”er du 13 er du med, når du suger så gå ned” med at ”vi har fans helt ned til 13-års alderen”. Det er lite trolig at folk så unge folk synes at slikt er fengende, men hvis det er tilfellet, så er det nok en grunn til å fatte sykdomstegnet her.
Russefeiringen blir mer sosial og uformel hierarkisk; det gjelder nå ha gjort flere stunt som mulig, ha den mest feteste russebussen eller å den mest fengende russelåten. Ingen vil heller feste i samme båt i en felles feiring av russetiden, alle er bestemt på å forhåpentligvis debutere seksuelt på tvers av sine moralske overbevisninger eller å tøye grensene litt på alkoholinntaket, selv om det går på helsen løs.
De fleste som gjerne har opplevd russetiden kan være enige i at feiringen gikk ut på å ha det festlig i en tid nær eksamen og skoleavslutning. Man var da i samme situasjon. Hardtarbeidende elever som belønner seg selv med en feiring før de endelig er ferdig med videregående skolegang. Selvsagt introduseres man for nye festmiljøer jo eldre man blir, men dersom man presses til å gjøre bråe overganger uten å tenke over det, blir man nærmest en robot uten følelser eller anger.
Dersom ungdommer ikke blir mer bevisste eller orienterte over det de står overfor i russefeiringen, er det en grunn til å frykte at mange vil grue seg til russetiden, heller enn å glede seg. Foreldre, sykepleiere og politi må komme dem i forkjøpet og forebygge tanker før de utarter seg til handlinger. Om det vi opplever nå bare er en smakebit av en ukultur i utvikling, så kan man med skrekk og gru undres over hvor dette skal ende. Enhver ungdom fortjener et godt liv og feiring nedlagt arbeidet på skolen, så la oss slippe at de påføres ytterligere belastninger som vil hjemsøke dem for resten av livet.
Tekst og illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
