Å feire samefolkets dag i en av Norges sydligste kommuner oppleves kanskje litt spesielt. Før konserten var det i hvert fall fint å høre kommunikasjonsansvarlig Kjetil Norderhus fortelle at denne konserten var forhåpentligvis starten på en tradisjon. Dette var også tydelig fra bandet sin side også at det var spesielt å kunne få lov til å spille konsert i disse tider. Ikke minst på denne viktige dagen og så langt sør.
Så hvem er Heimen? Bandet er en trio frontet av Kari Heimen som både skriver låtene, synger, joiker og spiller trommer i bandet. Ved siden av seg har vi gitarist Terje Storvig og bassist Christoffer Nicolai Mathisen. En skulle kanskje tro at trioformatet kan være litt begrenset, men Heimen hadde null problem med å skape en unik atmosfære og god variasjon. Det er litt vanskelig å definere dem stilistisk, det er en nokså unik blanding fra flere hold. De samiske elementene er ikke nødvendigvis klare med en gang, selv trakk jeg linjer til art pop a la Bjork, sekstitalls progrock og litt av Muse sine mindre harde innslag. Når joikelementene dukket opp ble selvfølgelig uttrykket mer eksplisitt samisk. Det var to tradisjonelle joikinnslag fra Heimen også i løpet av konserten.
Det som var det sterkeste virkemiddelet var nok tekstene. De spilte gjennom deres kommende album som tar for seg historier fra Heimen selv og hennes familie og hvordan de har blitt påvirket av fornorsking. Det er ikke mye finurlige metaforer å finne her, vi blir fortalt alt med en nesten ubehagelig tydelighet. Med tanke på tematikken er dette et ganske effektivt retorisk grep. Selv om historiene er fra en familie, er det et tydelig preg av universalitet for mange av samisk bakgrunn. Spesielt gripende var skildringen av Heimens bestefar som bodde alene på internatskole med noen andre samiske barn i syvårsalderen uten å få lov til å snakke samisk. Likevel var det mye håp, han selv lærte seg norsk, ble lektor og hjalp senere flere samiske barn. Heimens egne reise fra skam og fornektelse til å bli en stolt same var også inspirerende. En kvinne som sitter i sameskjørt bak et trommesett og synger sin sannhet er ikke et syn jeg ser hverdag, og det var jo et ganske kult bilde.
Jeg gleder meg spesielt til å høre låta «Æ Stræk Mæ Ut» igjen når de slipper albumet. I mellomtiden har de en singel og et tidligere album ute. Enjoy!
Og gratulerer med dagen (på overskudd) alle samefolk der ute!
