Har du tenkt over hvordan religion påvirker oss i samfunnet? Har du noen gang lurt på hvorfor religionen (nesten) alltid blir fremstilt i konservativ form? Hvordan har store radikale bevegelser selv blitt konservative? Still deg dette spørsmålet: Er det mulig at vi har misforstått religionen og dens egentlige budskap til samfunnet? For å sette ting på spissen vil jeg spørre deg om Jesus var en kapitalist? Ikke? Blir du irritert over slike betegnelser?
Da har jeg fått frem poenget mitt! De fleste liker ikke slike formeninger. Det er nettopp det jeg vil frem til. Vi trenger da å spørre hvorfor vi allikevel fremstiller store religiøse skikkelser og deres budskap som konservative, og med hang til konkurranseutsetting. Er det ikke noe merkverdig med hvordan vi mennesker fortolker ting? Hvordan vi får dem til å passe akkurat slik vi selv vil i samfunnet vi lever i? Kan vi på grunnlag av dette også si at vi har feil fokus ved religionen(es) budskap? Hvordan påvirker dette vårt samfunn, og ikke minst vår forståelse av hva religionen «virkelig» er? Dette er alle viktige og tilknyttede fenomener vi skal se nærmere på!
Historien gjentar seg selv
Mennesket har til alle tider trodd om sin tid at nettopp den bestemte tiden og kulturen de selv levde i var verdens mest utviklede samfunn – som noen gang ville komme til å eksistere. Dette ser vi for eksempel gjenspeiler mange religioners syn på en nært forestående dommedag. Dette virker til å ha gjentatt seg regelmessig opp igjennom historien. Gud, andre guddommer, og religiøse tekster har opp igjennom tiden blitt brukt til å rettferdiggjøre nettopp den type samfunnsform som var dominerende i de ulike kulturene, til de ulike tidene. Om det var stammesamfunn, slavesamfunn, eller føydalismens tidsalder, er alle blitt rettferdiggjort gjennom uttalte representanter for en (eller flere) guddommelig(e) vilje(r). Nå i senere tid fortsetter denne trenden fortsatt: det kapitalistiske samfunnet blir like varmt omtalt som alle de foregående samfunnsformene.
Vi bør ta oss tid til å forstå hvordan religion har spilt en avgjørende rolle. Religionen har hatt en historisk avgjørende rolle når det gjelder å opprettholde de allerede-eksisterende samfunnsformene. Religion har også selvfølgelig ført til store samfunnsendringer i sin tid, men i samfunnet generelt ser vi at så snart den organiserte religion har fått makt i samfunnet, har dette ført til «nye» konservative holdninger i samfunnsspørsmål. Dette gjør meg svært nysgjerrig på Gud – som begrep. Hvordan mennesket til hver tid har forstått og definert Gud (eller andre guddommer) på det viset at man kunne «bruke» dette begrepet til å rettferdiggjøre alle de betingede tidenes samfunnsregler- og normer. Vet du hva dette vil si? Det vil nemlig si det at i stedet for å ha omdefinert begrepet Gud etter noe som kunne stå for en sunn og naturlig utvikling og prosess, som mang en stor historisk og religiøs person har kjempet for, har vi tvert om tolket Guds vilje til å være en konservativ holdning! For meg har den organiserte religionen på denne måten sviktet sin egen sak. Kanskje er årsaken til dette også historisk betinget? Nietzsche skriver i sitt verk «Om historiens nytte og ulempe» at nåtiden vil assimilere fortiden: å basere det nye på det gamle. På denne måten forstår vi at historien er en belastning for nåtiden. Den konservative tanke er at samfunnsforandringene allerede ved en historisk tidligere anledning har skjedd til det bedre. Forandringene var en del av fortiden; ikke nåtiden. Derfor skal vi ikke ønske å forandre samfunnet ytterligere. I denne sammenheng ser vi tydelig at Nietzsches «krigslystne» polemiske ord klinger like godt i dag: «Det vi nå kaller verden, er resultatet av en hærskare av feil og fantasier som gradvis har oppstått under den organiske naturens totale evolusjon. De er blitt filtret inn i hverandre og arves nå av oss som hele fortidens akkumulerte skatt».
Gud i menneskets bilde
Dette er noe vi absolutt bør ta til betraktning i den tiden vi selv lever i. Tror vi til likhet med våre forfedre at akkurat vår tid, kultur, og samfunnsform, er den «beste» og siste i utviklingsstadiet? Er denne samfunnsform virkelig den beste vi kan se for oss? Da vil jeg påstå vi har dårlig fantasi. Kanskje er dette en indirekte påvirkning fra vår konservative «arvesynd»? Ja, er det ikke en form for «arvesynd» våre forfedre har påført oss? Vi ser jo at våre forfedres ideer har fylt oss med liten kreativitet, i tillegg til en stor mengde arroganse mot alt som er annerledes, nytt, og fremtidsrettet. Kanskje gjenspeiler dette dagens politiske situasjon her i landet? Om vi ser på hva den konservative grunnholdningen står for: å beholde samfunnet lik det er i den betingede tid og kultur, forstår vi at ideen er basert på en selvmotsigelse. Kultur og samfunnsform er betinget av tiden og dets foranderlighet. Jeg vil faktisk gå så langt til å si at konservativisme i sin ytterste konsekvens kan være naturstridig!
Bibelen sier mye om at vi som mennesker setter oss over Gud ved vår arroganse. Denne arrogansen kalles også for «stolthet». Vi nærmest tvinges til å stille oss selv spørsmålet om det ikke er akkurat dette vi gjør når vi definerer våre religioners guddommer som konservative og politisk høyreorienterte. Dette stiller oss i den posisjonen at vi må revurdere vårt Gudsbilde. Er hva vi historisk sett har pleid å definere riktig? Fører konservativismen oss dit vi vil? Fører konservativismen oss dit Gud vil? Vi mennesker gir uttrykk for at Gud, og andre guddommer, favoriserer med den høyreorienterte konservative og kapitalistiske politikken i vår verden. Er dette representativt? Det ser i hvert fall ut til at vi tror det. Slik har mennesket skapt Gud i sitt eget bilde.
Vi bruker malerier til å bedømme kunstneren. På samme måte kan vi bedømme oss selv; måten samfunnet er oppbygd sier mye om oss selv. Samfunnet er nærmest som et speil av våre egne ideer; våre egne forestillinger av hva Gud vil. Denne forestillingen om den guddommelige vilje bruker vi til å rettferdiggjøre våre handlinger – våre handlinger for å styrke vår egen posisjon i det allerede-eksisterende samfunnet vi selv har konstruert. Ettersom Himmelen ikke har plass for demokrati, men blir fremstilt (og dermed forstått) som et monarki, kan vi forstå hvorfor vi må etterleve dette idealet også her på jorden: noen få «må» være på toppen, og det store flertallet på bunnen. På denne måten ser vi hvordan Gud er sosialt konstruert oss mennesker imellom, og hvordan denne mentale konstruksjonen legger føringer for menneskets politiske holdninger. Dette forholdet, som legger grunnlaget for Guds sosiale konstruksjon, forutsetter to parter i relasjonen: noen som ønsker makt, og noen som sier seg villig til å følge makthaveren. Hvorfor foretrekker vi hierarki? Kanskje kan dette best forklares gjennom en lignelse om når en person er i et usunt forhold. Forholdet fører til underdanighet for den ene parten. Reiser personen? Ikke nødvendigvis. Selv om situasjonen er vanskelig, så føler den underdanige personen i forholdet seg «trygg». Dette fordi den ukjente fremtiden oppleves enda mer skremmende enn den nåværende situasjonen. Er menneskeheten i en kollektiv krise? Er kollektivet i et usunt forhold til seg selv? Forhindrer dette oss fra videre utvikling?
Et radikalt budskap
I stedet for å se på de – ja, tør jeg si: revolusjonerende prinsippene i mange av de store religionene, søker vi å omdanne disse radikale budskapene til å passe inn i vårt samme gamle samfunn, og dets form. Vi våger ikke å snakke høyt om prinsippene for disse religionenes store omveltende ideer: de radikale budskapene. Dette er noe vi ikke snakker om. Vi tør ikke, noe vi har god grunn til. Dette sprenger nemlig grensene for vår konstruerte virkelighet! Det er veldig menneskelig. Kanskje altfor menneskelig? Det er en naturlig frykt – en selvforsvarsmekanisme som har utviklet seg til angst! Vi snakker istedenfor i de offentlige debatter kun om hvilke historiske og kulturbetingede utslag disse prinsippene fikk på den bestemte tiden i den bestemte kulturen. Samfunnsformen søker med andre ord å «opprettholde seg selv», den søker å forholde seg konservativt. For hvordan kan vi ellers forklare at disse revolusjonerende ideene ikke ble, og heller ikke blir, tatt på alvor? Det er med andre ord mye som tyder på at vi er mindre opptatt av prinsipper i forhold til nuets situasjon, og i mye større grad er opptatt av historiske beskrivelser og beslutninger. Vi sier (kanskje) at ideene var radikale på den såkalt «aktuelle» tiden. Så snart disse ideene er blitt internalisert i det konservative samfunnsforholdet, så fortsetter konservativismen på samme måte som før. Forskjellen er at nye ideer har fått gjennompass. Samfunnet består av ny substans, men med gammel form. De nye(re) ideene har fått gjennompass på grunn av sin evne til å kunne harmoniseres med samfunnets konservative holdninger. Vi overser helt de radikale budskapene som ble gitt oss fra de store historiske og religiøse skikkelsene. Opp igjennom. Igjen og igjen. Budskapene omhandler at prinsippene, i dette tilfelle radikalisme, i seg selv aldri kan stoppes. Prinsippene går ut ifra budskapene om at utvikling må skje; det er helt naturlig. Har ikke de bibelske profetene vært selve symbolet for samfunnskritikk i den kristne historie? Hva med Gandhi og Martin Luther King jr? Har ikke de vært noen av de største samfunnskritikerne noen gang? Vil du si at de ikke var radikale? Radikalisme er noe naturlig – vi ønsker det for utviklingen sin skyld. Svakheten ved prinsippene i budskapene er at de kan skjules til fordel for fokuset på historiske beslutninger. Med andre ord: noe som er «dødt», fordi det gjaldt enkelte hendelser i menneskets historie. Det er hva historiske beslutninger er. Vi lever i fortiden når vi burde leve i nåtiden! De er ropet om å være tilstede i øyeblikket – det er kun gjennom nuet at verden kan forandres. Hva prinsippene står for er udødelige. De er, og blir, ALLTID en del av historiens utvikling. Vi kan bare velge om vi ønsker å se bort i fra prinsippene om liv – om stadig utvikling. Om vi blir mindre opptatt av prosessen som belyser oss våre verdier, holdninger og meninger, og mer opptatt av sluttresultatet – så mister vi kilden til livet av syne. Vi mister livets naturlige prosess av syne om å forandre/utvikle oss til det bedre. Sluttresultatet søker å beholde seg selv som nettopp et sluttresultat. Slutten er konservativ; den søker å forbli seg selv. Dermed kan vi skjønne at mangelen på forandring er en konservativ holdning. Det er jo nettopp hva sluttresultatet er – det er noe som forblir det samme. Det er ikke lenger noen prosess; det er dødt.
Den levende bevissthet
Ettersom prinsippene, som er grunnlaget for enhver religion, ikke blir fulgt, må vi spørre oss selv om ikke budskapet er borte, eller i det minste skjult av dødens forlokkende slør? Men jeg skal minne dere på hva som befinner seg bak sløret, som vi allerede har sett på. Det er prinsippet om til stadighet å søke å forandre og forbedre. Det er hva det vil si å bli seg bevisst forholdet mellom seg selv og verden. Den levende bevissthet, forankret i håpet om forandring, er grunnlaget for prosessen. Prosessen kalles liv. Livet kalles prosessen. Det er et svært utfordrende og revolusjonært budskap jeg gjentar for dere. Historiens ledende personligheter har opp igjennom tidene sagt seg enig i å integrere en del av pakken om forandring, bare ikke det avgjørende som innebærer radikal forandring; for hvordan kan man integrere noe som er radikalt i et allerede-eksisterende «ferdig» system? Det går ikke. Det nærmeste man kommer er å fjerne dette «ferdige» systemet. De fleste religiøse institusjoner har på grunn av dette institusjonalisert det radikale budskapet i en konservativ form. Slik er ikke budskapet lenger radikalt i seg selv. Selvfølgelig vinkler makthaverne den uttalte sannheten slik de selv vil! Makthaverne har definisjonsmakt til å presentere de vinklinger de selv vil med myndighet. Om man først har makt vil man, som skrevet tidligere, søke å opprettholde den – for enhver pris. Verdens herskere forstår at de selv vil miste makten om de ikke setter begrensninger for samfunnets utvikling. Den stadige utviklingen er en trussel mot herskerens fremtidige planer for makt. Hvem vil da få makten? Det er da vi trenger å huske på at om man skjuler noe, eksisterer det like mye på tross av. Nettopp fordi prosessen aldri virkelig stopper. Det er bare ikke like lett å dyrke – dyrke livet og dets naturlige prosesser. Det at prosessen aldri stopper, er en skremmende tanke for denne verdens makthavere – for hvordan holde fast på vannet man har i hendene? Nei, den beste strategien her vil være å få andre til å tro at vannet er av fast form, slik at de ikke tror vannet stadig søker å tilpasse seg livets prosess. Slik kan vi manipulere andre til å tro på døden, istedenfor livet. Om vi spør oss selv, og er ærlige med oss selv, ønsker vi ikke også at budskapet skal være revolusjonert? For hvem ønsker vel en verden som aldri forandrer seg; en verden som er død? Nei, det er livet som er godt, livet som har svarene. Livet er en like stor del av oss, som vi er del av den. Er det ikke på tide at vi nå begynner å spille på lag med livet? La prosessen utfolde seg i tråd med vår største visjon om oss selv; oss selv som en del av livet, og livet som en del av oss. Tiden er inne for en forandring! Den forandringen er du og jeg, sammen.
Jeg har gjennom denne kronikken fått frem de samme poengene flere ganger. Det har jeg gjort med overlegg for å gi en mer utfyllende forklaring, i tillegg til å poengtere det viktige. Det viktige er livet. Har jeg gjort deg opprørt under denne sesjonen? Bra! Meningen med denne teksten er å få deg som leser til selv å vurdere din forståelse: din forståelse av sammenhengen mellom troen (våre forestillinger) og samfunnet. Det skal understrekes at det ikke har vært meningen å fornekte Guds eksistens under dette skrivet, selv om det visse steder kan ha virket sånn. Nei, meningen var derimot å «riste» deg som leser våken, slik at du skulle begynne å se ting fra et annet perspektiv. Det jeg kritiserer er mennesket, og dets begrensede forståelse, og ikke Gud eller andre guddommer i seg selv. Når dette er sagt, håper jeg vi sammen, du og jeg, kan være den radikale stemmen i samfunnet som snakker for fremtiden, og ikke tar med oss fortidens ballast.
Med ønske om en revolusjonerende dag,
Kristoffer Andersen
Tekst: Kristoffer Andersen- red@unikumnett.no
Foto: Thomas Hegna- red@unikumnett.no
