Definsjon: «Å simpe» er å gjør for mye for en person de liker, ofte brukt på nettet i sammenheng til streaming."
Vi har alle hatt våre dager hvor vi kikker ut av vinduet og været er grått og dystert, trist og leit. Spurvene kræsjer i trær som kamikazefly, folk henger og slenger med leppene som om de har tatt et par hundre milligram for mye botox. Rett og slett litt deprimerende. Og faen heller, den jævla koronaen har ikke gjort dette lettere!
På slike dager virker det som at alt håp er tapt, som om fremtiden min bare er en illusjon jeg har tryllet frem for ikke å innse at NAV sakte men sikkert sniker seg på meg. Men det er et lys i enden av den mørke tunnelen. En person som får bekymringene mine til å fordufte like fort som faren min på fødestuen. Et lysglimt i denne mørke og dystre verden som er bestemt på å sluke alt som kalles håp like hardt som en hore sluker penis på søndager.
Sylvi Listhaug.
Det er ikke tvil i mitt lille hjerte, Sylvi kommer til å være for oss, det Jesus var for renessansens malere, en evigvarende kilde til ren, erotisk inspirasjon som folk i fremtidige generasjoner kommer til å kikke tilbake på og tenke: dette, det er kunst det! Sylvi er Norges primadonna, vår nasjonalskatt. Jeg har ikke et problem med å si det, jeg simper for Sylvi Listhaug!
Jeg er jo ikke helt potet heller da, jeg skjønner jo at det jeg har er en kontroversiell mening, men bak en hver god mening ligger en god begrunnelse!
Sylvi er simpelthen motstandsdyktig ut av en annen verden. Uansett hvor mange ministerposter hun får, og mister, kommer hun alltid tilbake, sterkere enn noensinne! Hvordan kan man ikke bli motivert bare av tanken? Tenk, Sylvi med like mye kompetanse som de med «livets harde skole» som utdanning på Facebook, går inn i en hvilken som helst stilling med selvtilliten til Donald Trump. Ja vel, så kanskje har hun bombet en stilling verre enn USA har bombet Midtøsten, men stopper det Sylvi?
NEI!
Hun kommer tilbake, som en bjørn som har gått i hi, og snabber til seg en ny stilling! Det hadde ikke overasket meg om vi en dag våkner opp, tar oss morgenkaffen, eller runken, og slår på NRK og ser overskriften: «Sylvi Listhaug er blitt statsminister i Norge». Bare den tanken i seg selv er en brønn av inspirasjon for meg. Se for deg Norge som Titanic i det scenarioet, og Sylvi er Rose og Norges befolkning Jack. Norge hadde sunket til bunns, Norges befolkning druknet i problemer, MEN Sylvi hadde overlevd, plasket seg og trebiten sin inn i et nytt land, og fortsatt sin erobring!
Jeg tror Sylvi egentlig handler om perspektiv. Se for deg Sylvis liv dramatisert for en av de titusen Netflix-seriene som eksisterer. En liten jente i skolegården, som blir mobbet av alle de andre barna fordi hun er litt annerledes. Men til tross for dette, til tross for latterliggjørelsen, til tross for motstanden hun møter, våger denne lille jenta å si hva hun mener, og hun gir seg ikke. Hun blir håndballagets kaptein til tross for hun har ti tommeltotter, speiderleder til tross for at den eneste knuten hun har lært er til den løkka mamma har gjemt i kottet, og debattleder til tross for at den eneste argumentasjonen hun kan er hersketeknikker. Denne serien hadde blitt en massiv hit, alle hadde elsket denne jenta! Men folkens, er ikke denne lille jenta Sylvi? Hvorfor feirer vi ikke en underdog når vi ser en?
Sylvi Listhaug er en inspirasjon for oss alle sammen. Om du vil anerkjenne det eller lyve overfor deg selv, er opp til deg. Men Sylvi er lyset i hverdagen, damen som holder fakkelen i en ellers mørk hule. Sylvi er kakerlakken av politikk, uansett hvor mange ganger man tråkker på henne, kommer hun tilbake, som en brysom kjønnsvorte eller en sippete ekskjæreste.
Sylvi Listhaug har ingen planer om å reise noe sted, litt likt mine psykiske problemer, men som den griske psykologen min sier: Takk Gud for det!
