En sønn trampet på tulipanene i hagen. Du vil kanskje innvende at selvsagt var tulipanene i hagen, hvor ellers? Men der tar du feil. Kjøkkenet, badet, soverommene, stuen, gangene, sågar bøttekottet i dette huset var fullt av tulipaner, men det var spesifikt dem i hagen sønnen trampet på i sine digre militærstøvler som hadde støvet ned innerst i en krok på roteloftet – bak en rad tulipaner. Han dimitterte for mange år siden, og selv om han beholdt uniformen som et memento, hadde han lovet seg selv å aldri ta på noen del av den igjen. Men i dag fikk han nok av tulipanene i hagen, de hadde plaget ham i ukevis.
Sønnen greide å se forbi det den første uken de spiret, akkurat som han greide seg fint den første uken som sersjant, men dag etter dag så han de blå, grønne, røde, gule, lilla, oransje og rosa tulipanene bli fyldigere og sterkere i fargen. Sønnen kunne se hvor mye de hadde vokst fra han gikk på jobb til han kom hjem. Om det var fordi tulipanene virkelig ble merkbart større på bare én arbeidsdag, eller om sønnen hadde et usedvanlig skarpt øye for blomster som vokser, eller om det hele var en innbilning – var ikke godt å si. Men innbilt eller ei, sønnen hatet at tulipanene vokste. De er så kvalmende levende, tenkte han.
Han måtte se dem minst to ganger om dagen, på vei til og fra jobb, i morgen- og ettermiddagslyset, og han hatet begge deler. Det minnet om hvordan rekruttene hans forandret seg i løpet av dagen; om morgenen foraktet de sønnen for å vekke dem og sparke dem ut i nok en bortkastet dag med beinhard disiplin og meningsløse oppgaver, mens mot slutten av dagen snudde rekruttenes holdning. De foraktet fortsatt sønnen, men nå var hånet mot deres overordnede mer åpenlyst og lattermildt, og de tok tur i å herme etter trampingen og den dueaktige måten sønnen nikket hodet sitt på mens han marsjerte fram og tilbake foran rekruttene i sitt forsøk på å gi dem en pep-talk.
Se som jævlene strekker seg mot solen, tenkte sønnen mens han så på tulipanene. Helgene var verst. Han trakk for gardinene for å ikke få øye på dem, men om han duppet av kunne du banne på at gardinene var trukket fra igjen når han våknet. Måtte være mamma. Han glemte fort at hun var der, for de oppholdt seg som oftest i hvert sitt rom og lot hverandre være i fred; det hadde de blitt enige om i det stille. De spiste av og til middag sammen og utvekslet noen ord; sønnen latet som han var interessert i det hun sa, og moren latet som hun greide å høre sønnens svar over sprakingen fra høreapparatet sitt. En grei ordning, syntes sønnen. Men hun måtte absolutt ha gardinene til side! Det første sønnen måtte se når han våknet, var disse helvetes tulipanene. Så hardt han enn prøvde å glemme at de var der, så hardt han enn strittet imot, uansett hvor mange ganger han trakk for gardinene, endte han til slutt med å stirre på tulipanene hele dagen. Etter morens vårrengjøring var vinduene ekstra klare, og han satt desto mer motvillig konsentrert og så på dem. Han fulgte skyggene deres strekke seg gjennom dagen, rundt plenen som visere på et ur.
De er så vakre at det er stygt, sa han uten å være klar over det. Moren, som stadig måtte stille på høreapparatet sitt, skulle til å be sønnen gjenta det, for hun lette etter unnskyldninger til å si noe, hva som helst. Men hun slo det fra seg og leste videre i den tjukke, lærinnbundne boken som, så vidt sønnen visste, var det den eneste boken hun hadde lest. Til gjengjeld leste hun mye i den, og stadig oftere de siste årene. Hun forklarte aldri hva slags bok det var, og sønnen spurte aldri heller. Den svarte skriften på de gulnede siden var helt uforståelig for sønnen. Jaja, hun fikk bare lese. Bøker er uansett teite og bortkastet tid, tenkte sønnen og stirret videre på tulipanene, som sto som en folkemengde på plenen. Helgen gjennom så han på dem med et uforklarlig hat.
Tulipanene innendørs hadde han ingen problemer med – de var av plast.
Men hagetulipanene ga ham aldri fred. At mamma måtte plante dem! Han kunne ikke si noe til henne, for de sa aldri noe, men han håpte at om han bare stirret lenge nok på dem med en foraktsom mine ville hun skjønne tegningen. Tvert imot tok moren det som et tegn på at tulipanene hjalp sønnen i hans vonde stunder, siden han alltid så på dem mens han var sur. Hun bestemte seg derfor for å plante enda flere til neste år. Det skulle bare mangle, et lite stykke morskjærlighet. Når de ikke skulle snakke lenger, kunne hun i det minste gjøre det for gullgutten … som hun savnet stemmen til så inderlig.
–De er så jævla levende! sa sønnen.
Morens høreapparat spraket, og hun fiklet febrilsk med det for å høre mer av sønnen, men han løp opp trappen, og veltet nesten alle plasttulipanene på roteloftet for å komme seg til uniformen han hadde sverget på å aldri gå med igjen. Han sto og beundret den, for han var en sentimental mann, og hadde tross alt noen få gode minner fra militærtjenesten og sin svært korte karriere som sersjant. De gode minnene sto som enslige smørblomster i et hav av tulipaner, men de var der åkkesom. Sønnen smilte, felte en tåre og skulle ønske han ikke hadde lagt på seg så mye, for han skulle gjerne gått med uniformen igjen. Han måtte nøye seg med støvlene – de var uansett alt han trengte.
Moren skrudde fortsatt på høreapparatet da sønnen kom ned trappen med de gamle militærstøvlene i hånden. Han gikk ut på plenen i sokkelesten og spente på støvlene; han strammet lissene så hardt at det gjorde vondt i både føtter og fingre. Han marsjerte mot tulipantroppen mens han nikket dueaktig.
En så høytidelig stund burde ha en tale, tenkte sønnen, men alt sønnen kom på å si etter å ha vurdert saken og stirret foraktende på tulipanene, var
–Dø!
Han løftet foten som en slegge og trampet i vei. Han trampet og trampet, kronbladene fløy i luften som fjær fra en ihjelbanket pute. Det føltes godt. Det føltes så utrolig godt. Han pustet tungt.
Men så hørte sønnen en underlig lyd, en lavt rumlende og brummende during, som fra en motor. Bakken dirret, sønnen kjente det gjennom kroppen. Alle de brukne, flate og flådde tulipanene begynte å riste og vri på seg, som slappe hageslanger som fylles med vann, mens små klumper smøg seg gjennom og oppover stilkene. Tulipanene spyttet disse klumpene som et maskingevær, og den motoraktige duringen ble brått skarpere. Bier. En horde av dem. De fløy over tulipanene som for å sørge over de falne, før de hissig vendte seg mot sønnen. Han prøvde å flykte, men biene svermet kjapt rundt ham og landet overalt de kunne – det føltes som han hadde pels, så dekket var han av de gulsvarte dottene. De kom under klærne og inni støvlene, og stakk armene, beina, nakken, halsen, brystet. Sønnen kastet seg ned på plenen og rullet rundt for å klemme flat noen av biene. Han ble klam under klærne av biegugge, men strømmen av bier var ustanselig.
I dødsangst og panikk greide han endelig å presse ut noen ord, de samme som han sa i en lignende situasjon for mange år siden:
–Slutt, hulket han, DET ER EN ORDRE!
Uten at hun var klar over det, greide moren endelig å stille høreapparatet riktig, men hun tok den evinnelige bieduringen for å være mer spraking, og skrudde derfor videre.
Tekst: Kristian Tyse Nygård
