Etter årevis med utrettelig utvikling og forsøk på rotter, aper og til sist mennesker, var den endelig ferdig. Utenom noen uheldige episoder med påfølgende innleggelser på psykiatrisk, var redskapet en bragd uten sidestykke, en perfekt syntese av IT-, nano-, og nevroteknologi, med innslag av psykografi og elektrosjokk. Nå var tiden moden for fullskalatesting. Utviklerne, på oppdrag fra den svært rike og innflytelsesrike lobbygruppen XXXXXX, bestemte seg for å teste den på en spesielt krevende gruppe: miljøvernaktivister.
Rundt 200 av dem var samlet utenfor Stortinget med det samme gamle klimahysteriet. En ung jente med musefletter holdt en tale om naturen, regnskogen, bærekraft, overforbruk, plasten i havet, kjøpepress, kjøtt; en appell om trangsyntheten til interessegruppene og politikerne, om feilsporet verden og samfunnet og enkeltindividet befinner seg i, om vår felles kognitive dissonans; om hvordan vi tviholder på fortiden fordi vi er redd for å møte framtiden, om den felles globale bevisstheten og pliktfølelsen vi trenger for klimahandling, om hva som skaper reell lykke.
Man kan lure på hvordan hun klarte å innarbeide alle disse temaene på en sammenhengende måte i talen, men hennes retoriske evner var enestående. Aktivistene jublet ved hver innertier mot oljelobbyen, politikerne de har rundt lillefingeren og forbruksmønsteret befolkningen har blitt slaver av. De vaiet med bannerne sine, som sa ting som «NEI TIL BRUK OG KAST», «JORDEN HAR FEBER», «SYSTEMENDRINGER, IKKE KLIMAENDRINGER», «JA TIL GJENBRUK OG GJENVINNING», «TA VARE PÅ JORDA», «TA VARE PÅ TINGENE», «VI MÅ VÅKNE», mens de tok inn fellesskapsfølelsen og begeistringen om at de gjorde det rette, at de sto opp mot makten.
Journalistene til stede ble genuint rørt, inkludert en som aldri hadde brydd seg om miljø og faktisk var skeptisk til FNs klimapanel, men han innså nå hvor konspiratorisk det var, og han skammet seg over dette, spesielt som journalist som liksom skulle spre sannhet. Han følte seg inspirert til å skrive en kronikk i stedet for den lille notisen han først så for seg. Han følte et fornyet samfunnsansvar, han kjente den samme kriblende trangen til å gjøre noe verdifullt som hadde ført ham til journalistskolen for 25 år siden. For første gang på lenge følte han seg ikke bitter, i hvert fall ikke for noe annet enn dem som våget å ødelegge framtiden for de neste generasjonene, for første gang på lang tid følte han at livet hans hadde mening, for første gang på lenge følte han seg ikke irrelevant i den nye alderen med sosiale medier og clickbait. Han gliste mens han hørte talen og jublet med, han glemte sin presseetiske plikt til distanse, men dette dreit han grundig i nå, dette var ikke tiden for distanse, det var nettopp «behovet» for å se «begge sider» som hadde ført ham til å fornekte. Nå var tiden inne for å føle på kallet til å gjøre verden til et bedre sted, pokker ta konsekvensene. Han gikk rundt, tok folk i hånden og sa «Stå på!»
Midt i demonstrasjonen sto en mann med solbriller, hettegenser, aluminiumsfolie under hetten, og en metallisk gjenstand i hånden på størrelse med en biljardkule. Da talen gikk mot slutten, da den var på vei mot klimaks, dens «I have a dream»-øyeblikk, hvor taleren skulle snakke varmt om en framtid der mennesker lever i pakt med naturen og med hverandre, trykket mannen i solbriller og hettegenser på en knapp på biljardkulen.
Stillhet – man kunne hørt jorden dreie om sin egen akse i den stillheten. Taleren fullførte aldri setningen sin om å skape en bedre fremtid for våre barn og barnebarn, og så i stedet tomt ut i luften. Ingen av aktivistene jublet; journalisten var ikke lenger inspirert; bare mannen i solbriller og hettegenser var upåvirket. Alle i femti meters omkrets var rammet av den samme tanken, det var som om isen sprakk under føttene deres og nå druknet de i denne tanken, en altoppslukende tanke som fikk aktivistene til å glemme hvorfor de sto der foran Stortinget. I et langt øyeblikk glemte alle om tid og sted og identitet og fri vilje. Tanken dannet et nytt fundament for disse tidligere så engasjerte og selvsikre aktivistene, den rang som kirkeklokker i hodene deres, en transcendentalt voldelig tanke som lød: «JEG ER TEIT».
Lite ante aktivistene at dette var en kollektiv erkjennelse ‒ alle følte seg for teite til å spørre hva som skjedde. De så på hverandre, og vendte seg forlegent vekk når blikk møttes. Alle var livredde for at noen skulle finne ut de var teite. Én etter én fant de frem mobilene ‒ de sjekket Facebook, Instagram, Snapchat, TikTok. Profilene sjokkerte dem, for de var så teite! De slettet snappene fra demonstrasjonen, slettet bilder om miljø og naturvern, sluttet å følge miljøsider. Takk og lov, de følte seg litt mindre teite nå. Likevel ble det fort uutholdelig for demonstrantene å være rundt hverandre og risikere å bli avslørt. De slapp bannerne som sa «NEI TIL BRUK OG KAST!» på bakken og gikk hver til sitt.
Mange vennskap brøt sammen den dagen, det åpne fellesskapet i kampen de kjempet sammen var erstattet av et usynlig fellesskap, et fellesskap de ikke visste noe om ‒ nemlig denne tanken de ble simultant infisert av.
Journalisten skrev bare en notis om demonstrasjonen, for han husket lite fra den (i ekstasen ved talens klimaks hadde han glemt å ta notater) og fnøs over dette klimagnålet. Han fortsatte å skrive clickbait-artikler som før, og fortsatte å være bitter.
Aktivistene kjøpte nye klær og hårprodukter, og da følte de seg litt mindre teite. Etter hvert kjøpte de nye mobiler, TV-er og biler; de så på kjendiser på TV fordi det fikk dem til å føle seg mindre teite. De leste clickbait-artikler. De spilte Candy Crush og distraherte seg. Likes og delinger og kommentarer. Men uansett hva de gjorde, greide ikke aktivistene å fullt ut rømme fra den smertefulle erkjennelsen: «JEG ER TEIT», og så klart, alle trodde de led alene. Alle trodde de var de eneste som var teite. Dermed fortsatte de å kjøpe nye ting.
Tankesynkroniseringsmaskinen, eller TASYMA, Snart var så godt som hele befolkningen smittet av tanken «JEG ER TEIT». I XXXXXXs øyne kunne ikke TASYMA vært mer vellykket, for det året økte BNP med 3,6%.
Tekst: Kristian Nygård
.jpg){kind=link}