Joar sto foran sjokoladehyllen på butikken og skulle til å bestemme seg mellom Snickers og Twix, da han brått begynte å reflektere over valgets fenomenologi, valgets rolle i livet, han undret seg over hvordan valgene en tar bestemmer livets forløp, hvordan hvert eneste valg eliminerer andre valg og andre retninger i livet, hvordan hvert valg tilintetgjør en mulig fremtid, hvordan valgene former en som menneske, hvordan en alltid og uten unntak kunne valgt annerledes og endret kursen i livet ‒ om det så bare var en smule, eller snarere en sommerfugl med sin tilhørende effekt ‒ og hvordan valgene definerer deg som menneske, og du er selv ansvarlig for valgene dine, og hvordan det ikke går an å leve uten å velge, og hvordan å velge er å leve, og å leve er å velge.
Joar ble plutselig bevisst alle de små handlingene han vanligvis ignorerte, som å bevege hodet, skifte blikket, puste inn, puste ut, rynke på øyenbrynene, gni hendene gjennom håret og på hodet, kjenne svetten på fingertuppene, klø seg på haken, kjenne temperaturen i rommet, se lyset fra taklampene og hvordan det faller og skaper skygger som så skaper dybde. Joar ble hyperbevisst alt mulig, og han erkjente at han valgte å være hyperbevisst, selv om han nå skulle ønske han kunne velge å ikke velge. Selv å tenke ordene «Hva», «faen», «er», «det», «som», «skjer» og intonasjonen angitt av «?» føltes tyngre i hodet av å aktivt velge det.
Valgene åpenbarte seg for Joar med en skremmende klarhet. I dette øyeblikket så Joar alle mulige alternativer på én gang: han så seg selv velge Snickers, han så seg selv velge Twix, han så seg selv velge Kvikk-Lunsj, og han så seg selv velge alle tre, og dessuten alle de andre sjokoladene i hyllen, selv den lakrissjokoladen han ikke likte. Han så seg selv velge både Snickers og Twix, han så seg selv velge både Kvikk-Lunsj og Twix ‒ og han så seg selv velge alle tre, og han så seg selv velge ingenting. Han så seg selv klatre i sjokoladehyllen, han så seg selv velte hyllen overende, han så seg selv åpne sjokoladepapiret og slikke på en Toppris (og alle andre sjokolader), han så seg selv ta av alle klærne og rulle rundt på gulvet blant sjokoladene. Joar så alt dette samtidig, overlappet som en multieksponert film, men hvert lag likevel krystallklart. Han tok inn øyeblikkets bestemthet i all sin overdådige tyngde. Han ble konfrontert med sin grenseløse frihet, med de enorme kreftene beherskelsen hans til enhver tid demmer opp for ‒ han ble stilt ansikt til ansikt med den konstante faren for å drukne i valg.
«Sjokoladedagen i dag?» sa noen bak ham.
Joar kvapp, og så plutselig bare sjokoladehyllen.
«Oida, mente ikke å skremme deg,» sa Nadia med et smil.
Joar mumlet lavt, som om han måtte finne ordene, teste dem ut for seg selv før han forpliktet seg til dem. «Nei, altså, det der, det, jo … jo, det går fint, det.»
Nadia la armene i kryss og så på sjokoladehyllen. «Vanskelig å bestemme seg, ikke sant?»
«Litt,» sa Joar forsiktig.
«Det er jo så mye godt,» sa Nadia og begynte å vippe på hælene og tærne, litt som om hun brukte føttene som en gyngestol. Joar lurte på om det var bevisst fra hennes side. «Kunne tenke meg noe søtt selv,» sa hun og peilet blikket over hyllene. Så bøyde hun seg ned og la endelig hånden over en Twix. Joar nikket, Twix ville smakt godt ‒ han hadde bestemt seg.
«På den annen side,» sa Nadia, «hadde en Snickers også vært godt.» Jo, det hadde hun rett i, tenkte Joar, og fikk et nervøst gufs langs ryggen.
«Nei,» sa Naida og reiste seg opp igjen, la armene i kryss og gynget på føttene. «Hva tenker du? Om du skulle valgt for meg?»
Joar ville ikke tenke på det, visste ikke hva han skulle tenke. «For meg sto det mellom Twix og Snickers også,» sa han etter litt kremting og hmmm-ing.
«Jeg har det! Du kjøper Snickers og jeg kjøper Twix, så deler vi halvparten hver.» Det var Joar enig i, det var en god løsning. Hun tok en Twix og gikk til kassen. Joar tok en Snickers, og la merke til at den var tre kroner dyrere enn Twix’en.
Som foreslått delte de sjokoladene mellom seg, og de gikk ut av butikken.
«Jeg pleier ikke å spise sjokolade,» sa Nadia, «det legger seg sånn på lårene, men i dag bare bestemte jeg meg for å unne meg noe.» Hun bet i Twix’en, kjeksen knaste, og karamellen hang i en tråd fra tennene til sjokoladen før den rev av og klistret seg til haken hennes. Hun tørket vekk karamelltråden med håndbaken.
Joar så på vommen sin, og tenkte at han ikke hadde valgt den. Han trodde heller ikke at han hadde valgt å spise sjokolade hver eneste fredag etter å være ferdig på jobb. Han trodde det bare var noe han gjorde. Han hadde aldri trengt å tenke over slikt ‒ han pleide bare å ta en sjokolade, lytte til magefølelsen. Og nå viste han ikke hvilken sjokolade han skulle spise først. Hva hadde han mest umiddelbart lyst på: Snickers’ens peanøtter og nougat, Twix’ens kjeks og karamell? Hvilken smaksopplevelse ville vært mest fullkommen først, hvilken ville vært riktigst for dette eksakte øyeblikket? Han måtte bestemme seg, solen holdt på å smelte begge sjokoladene.
Joar knep øynene igjen og bet i begge sjokoladene samtidig, en solid munnfull. Han fikk problemer med å tygge. Nadia latet som hun ikke så opptrinnet hans, fant sykkelen sin og sa ha det og ønsket god helg. Joar måtte vinke, for han hadde så mye sjokolade i munnen. Da hun hadde syklet vekk, ergret han seg over seg selv for å ha spist av begge sjokoladene samtidig. Han må jo ha fremstått som en unge! Han tygget fremdeles, og han likte hvordan peanøttene, kjeksen, karamellen og nougaten fra de to sjokoladene blandet seg sammen i munnen. Det var noe nytt, men samtidig virket det som om alle smakene utvannet hverandre, at mer ikke nødvendigvis betydde bedre. Likevel var Joar overbevist om at han hadde gjort det rette, han hadde unnlatt å bestemme seg, han hadde unngått å favorisere en sjokolade over en annen, han hadde unngått å forplikte seg.
«Men det var også et valg,» tenkte Joar etter å ha svelget.
Tekst: Kristian Tyse Nygård
