Før jeg sier noe annet: vi er for øyeblikket på utkikk etter ny ansvarlig redaktør, da jeg har søkt meg inn på master i Oslo. Vi har en annonse på s. 28. Jeg tror de ser etter en mindre gal redaktør denne gangen, noe jeg selv har foreslått. Vil anbefale deg å søke kjapt, siden vi har begynt å intervjue. Men tilbake til meg et par sekunder. Ikke lat som du er overrasket.
Det er med blandede følelser jeg forlater stillingen. Timingen er riktig, men det forandrer ikke det faktum at et av de beste årene i mitt liv er ved veis ende. Jeg vil nå benytte siste lederspalte til å reflektere over året som har gått. Jeg vil begynne med å takke alle for et heidundrende år. Først og fremst redaktører, journalister og skribenter som frivillig har lagt inn sin tid og energi i dette prosjektet, mens jeg har tatt æren og pengene. Jeg vil også takke alle studentpolitikere jeg har fått gleden av å møte som en konsekvens av mitt arbeid med å dokumentere jobben dere gjør. Vi har tidvis vært nokså krasse, men tvil aldri på hvor stolte vi er av innsatsen dere legger inn. Det er lett å være kritiker, mye vanskeligere å oppnå resultater. Jeg risikerer absolutt ingenting her jeg sitter og klager.
Til slutt vil jeg takke våre lojale lesere. Håper dere har kost dere like mye som vi har gjort.
Vi (les: jeg) har gjort mange feil, men tilsynelatende også noe riktig. Mens de fleste aviser sliter med å nå frem til unge lesere, har vi økt opplag i 2020. Jeg gikk inn i jobben med lite journalistisk erfaring, men det forhindrer meg ikke i å avslutte med noen meninger om bransjen og hva som er galt med den.
I organisasjonsteori definerer man ofte organisasjonskultur som «hvordan vi gjør det her», en slags post-hoc rasjonalisering av normer medlemmer har internalisert i så sterk grad at de har sluttet å legge merke til dem. Slike normer fører etter hvert organisasjoner tilnærmet umulig å endre. Det ser for meg ut som aviser og mediehøyskoler er gjennomsyret av mange destruktive normer og dogmer de ikke er klare over.
For eksempel har det irritert meg at journalistiske tekster er så forjævlig kjedelige å lese. Enhver lederspalte føles som den er skrevet av en AI med autisme. Hvem innførte et forbud mot å legge sjel og personlighet i en journalistisk tekst? Det jeg elsker med Tupac er hvordan han liksom sprenger ut av høyttalerne og oppi trynet ditt så at det føles som han snakker direkte til deg. Hvis jeg vil at en rapper eller forfatter skal gi meg den følelsen, hvorfor er det galt å ønske det samme fra en journalist? Jeg liker å føle at et faktisk menneske har skrevet det jeg leser. Og når du leser en tekst hvor forfatter er følelsesfattig og distansert ovenfor problemstillingen, gjør det ikke akkurat at man føler det man leser er viktig heller. Det er forskjell på å være seriøs og konservativ!
Nummer to. Objektivitet handler IKKE om å la være å ta stilling til hva som er virkelig. Hvis jeg skal skrive om Holocaust, trenger jeg ikke å bruke halve teksten på å gi deg grunnene til å tro at det hele var en hoax. Mitt oppdrag som journalist er å beskrive virkeligheten så godt jeg kan. Dét er å etterstrebe objektivitet. Så klart er nyanse viktig, og du må la flere stemmer slippe til, men det finnes grenser. Det er forskjell på objektivitet og nøytralitet.
Det er en myte at ved å unngå å ta stilling, kan du skrive en objektiv tekst. Objektivitet er som perfeksjon; det er uoppnåelig, men vi bør forsøke å komme så nærme vi kan. Den objektive virkeligheten finnes, men vi kan aldri beskue den som noe annet enn subjekter. Men til tross for at historikere, sosiologer og fysikere kan innrømme at all deres forskning er forsøk på å beskrive det objektive via subjektive erfaringer, finnes det journalister og redaktører som tenker at det finnes objektiv journalistikk med to streker under svaret. Dem vil jeg anbefale å tenke litt hardere. Historikere og journalister har veldig like jobber hvis du tenker over det. Mens de bruker kilder til å gjengi et narrativ om hva som sannsynligvis skjedde for hundrevis eller tusenvis av år siden, bruker vi kilder til å gjengi hva som sannsynligvis skjedde for noen timer eller dager siden. Alt vi egentlig gjør er å forsøke å dokumentere virkeligheten for våre lesere, og dette kan aldri gjøres uten subjektive oppfatninger om hva som er det objektive. Ofte var ingen av oss der, men vi bruker fornuften vår så godt vi kan til å dokumentere hva som trolig faktisk skjedde. Selv i «objektiv journalistikk» gjør man subjektive vurderinger av hvordan virkeligheten er. Merk: jeg sier ikke at vi skal gi opp å etterstrebe objektivitet, eller at objektiv/subjektiv-distinksjonen er unyttig, men at all journalistikk er forskjellige grader av subjektiv journalistikk hvor påstandene teksten er bygget opp kan rangeres etter nivå av kontrovers, slik at distinksjonen mellom subjektiv og objektiv journalistikk ligner med på et spekter med uklare grenser.
Vi bør innrømme at vi alle har bias og innse at det er helt greit å være ærlige om dem. Det er bygget inn i vitenskapen at alle har bias, men at summen av subjektive forsøk på å beskrive virkeligheten objektivt i lengden resulterer i sannhet fordi våre bias nulles ut av hverandres. Jeg vil se journalister prøve en liknende tilnærming.
Mens Natt&Dag er et godt eksempel på aviser som har humor og personlighet, er Klassekampen et eksempel på aviser som kan gjøre seriøs journalistikk med et normativt utgangspunkt. At de fleste andre medier stort sett er upersonlige, feige og nøytrale har trolig mest å gjøre med frykten for å miste sponsorer og kravet om overskudd, men jeg har ikke spalteplass til å prate om kapitalismen nå, da jeg snart er tom for ord.
Okei, jeg er tom.
Så da er det bare å takke for meg.
Vegard ut.
Tekst: Vegard Møller
Leave a Reply