Ord har makt.
I løpet av et øyeblikk kan andres ord, bli dine egne ord.
De har kraften til å herske, dominere, kontrollere og definere deg.
Rive fra deg all form for verdighet, og fange deg i din egen skygge.
For så å etterlate deg til å stille spørsmål ved hele din eksistens …
Med baderomsdøren på gløtt,
så man silhuetten av ei ung pike som fjernet de siste restene av dagens sminke.
Hun hadde kommet hjem til å finne skolebrosjyrene sammenkrøllet i søpla.
Papirene med de viktige ordene var blitt ødelagt, revet, bitt og tygd;
som om de ikke hadde noen betydning i utgangspunktet.
«Maren …»
Stemmen kom krypende bak henne,
som en hauk på jakt etter sitt bytte.
«Hva vil du nå da?»
hvisket hun med blikket festet på sitt eget speilbilde.
De slitte, posete klærne klarte ikke lengre å skjule hva som var igjen av den knoklete kroppen. Rommet spant, gulvet ristet og baderomslampen blinket i det fjerne. Et faresignal om at lyspæren var i ferd med å bli defekt;
og hun var nestemann.
De trette, usikre øynene lette febrilsk etter et nødutgangsskilt. En eller annen form for rømningsvei. Men bakken spente bein, og hun måtte klamre seg til vasken for å ikke gi etter. Orket ikke tanken på å høre enda en preke. Monologen hans var som hakk i plata, og hun kunne den allerede utenat.
I håp om stillhet, presset Maren øynene sammen. Skyggen, derimot, nøt å se henne smuldre opp.
Studere måten hun strevde, stresset og skalv av frykt. Kun han hadde makten til å overvåke henne. Observere hver eneste detalj, kontrollere hvert utfall og feie opp hver knuste bit. Åpnet Maren munnen, var han der for å kritisere. Åpnet hun kjøleskapet, var han der for å kommentere. Åpnet hun ytterdøren, skulle han vite hvem det var. Det var kun de gangene hun kom hjem med en god karakter, at skyggen tiet. Det stod imot forventningene hans. Maren var ikke annet enn hans marionett, og hun var i sårbarhetens alder.
«Du er bare ei dukke du Maren …»
Han lot den ene hånden hvile på skulderen hennes, mens han dro en hårlokk bak øret med den andre. Lente seg nærmere ansiktet, og pustet henne i nakken med sin hjemsøkende stemme;
«… ikke annet enn en liten, patetisk dukke».
Maren måtte bite tennene sammen for å lindre klumpen i halsen. Kontrollere den motstanden som var i ferd med å boble over. Mest av alt hadde hun lyst til å klappe til han. Skrike, bite, klore og slå. Stikke de brukte, skitne knivene tilbake i brystet på han. Tvinge han til å svelge sin egen medisin. La giften gi en lærepenge om hvordan det føles når hjertet blør. Kanskje det ville gjøre han bedre. Gjøre han frisk. At handlingsutfallet kunne gi en eller annen form for rettferdighet i urettferdigheten. Men Maren turte ikke å konfrontere skyggen. Han var hennes største frykt;
og hun var svak.
«Er det ikke på tide at du innser det?»
«Innser hva?»
«At det aldri kommer til å bli noe ut av deg»
I refleksjonen fulgte hun med på hvordan grimasen vrengte seg i avsky. Blikket skulte, munnen hånet og nesen rynket seg. I øynene hans var hun ikke mer enn søppel. Knekt. Ødelagt. Revet i stykker. Nøyaktig slik som skolebrosjyrene.
«Du har ingen rett på egne meninger …»
I håp om å vekke en form for reaksjon, dyttet han henne inn i veggen med et fast grep om halsen. Maren ynket seg av smerte, men øynene hennes var tomme. Borte. Tilintetgjort. Responsen var langt fra tilfredsstillende, så han valgte å legge smør på flesk.
«… din jobb er simpeltent å være ubrukelig;
smile, nikke og holde kjeft».
Da ansiktet mistet sin farge, gikk det opp for han hva som var i ferd med å skje. Med raske bevegelser slapp han taket, og skyndte seg ut fra badet med sin rake holdning. Rømte fra sannheten om at han hadde mistet seg selv nå igjen. Det var ikke før baderomsdøren var smelt igjen, Maren tillot seg selv å falle sammen. Hun gispet etter luft, hikstet, grein og lo. Magen vrengte seg av raseri og ubehag. Liggende på det kalde baderomsgulvet, gav hun seg selv et løfte; Aldri igjen …
Den siste hånden var lagt på henne; hennes egen inkludert.
Endelig forstod hun hva som måtte til for å bli fri,
og oppbruddets time var kommet.
Ord har makt.
I løpet av et øyeblikk kan andres ord, bli dine egne ord.
De har kraften til å herske, dominere, undertrykke og kontrollere deg.
Allikevel er det du selv som har makten til å la dem definere deg som person.
Til slutt innså Maren hvem hun var, og hva som måtte til for å fjerne skyggen i speilet.
Leave a Reply