Studentpresten: Skyldfølelse

Én ting har jeg lært i årenes løp, og det er at skyldfølelse ikke er en objektiv størrelse med røttene dypt forankret i Norges lover eller noe tilsvarende. Jeg har sett at skyldfølelse er en personlig greie som iblant oppfører seg ryddig og forutsigbart, mens den andre ganger går bananas og skaper kaos der det ikke er noen grunn til det. Og iblant går den også under jorden når den så absolutt burde ha markert seg klart og tydelig.

Jeg har samtalt med studenter som kjenner på skyldfølelse fordi de ikke klarer å være mer til stede i forhold til foreldre, søsken og venner. Eller de har skyldfølelse for at de ikke jobber mer, er flinkere og orker mer. Det er gjerne unge mennesker som har vært sterkt engasjert for å bedre livskvaliteten til sine nærmeste, og som henger i strikken både sent og tidlig, som har det slik. Andre vil si at de har gjort mer enn det som kunne forventes, men likevel kjenner de på at de har sviktet.

I slike situasjoner er ikke skyldfølelsen en pålitelig markør for svikt og forsømmelser i livet. Da er det lurt å samtale med noen om skyldfølelsen og stille spørsmålet om den er berettiget, eller om det er en kompassnål som viser feil retning på grunn av magnetiske forstyrrelser i idealenes indre verden. For det kan forekomme.

Men så kan også skyldfølelsen gi en nødvendig pekepinn på at vi ikke har gjort det vi ut fra våre verdier mener at vi burde. At vi faktisk har oppført oss dårlig og såret andre. I så fall er det viktig og godt både for oss selv og for andre at vi tar signalene på alvor og justerer våre holdninger og handlinger. Å kjenne på skyld er ikke alltid negativt. Tvert imot kan det hjelpe oss til å bli bedre mennesker.

Det underlige er at vi ofte ikke kjenner på skyld i forhold til det vi ikke gjør. I forhold til likegyldighet, for eksempel. Både likegyldighet i forhold til mennesker som vi åpenbart kunne løftet og hjulpet, og likegyldighet i forhold til den verden som vi ødelegger med vår livsstil. Det er som om vi har blokkert vårt ansvar og bestemt oss for at det får Krisesenteret, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp eller Greenpeace ta seg av.

Ingen blir automatisk bedre mennesker av å kjenne på skyld. Skyldfølelsen er som en løs kanon på dekk: Du vet ikke alltid når og i hvilken retning den skyter, men den er der, og den må være der! Det er når vi samtaler med hverandre om hvordan vi skal forholde oss til den, at det kan skje ting i livet vårt.

Hans Jørgen Wennesland

Studentprest

Foto: Eialin Kvamsø