Spiseforstyrrelser, et fenomen mange har hørt om, og har en viss ide av hva er. Klassiske kjennetegn er hvordan tanker og atferd om mat og vekt begrenser livskvalitet og livsutfoldelse – det innskrenker måten man forholder seg til mat, egne tanker, følelser og emosjoner. Antagelser og myter som ytres skaper en forestilling og fortelling, som ikke nødvendigvis er hele realiteten – hvis noe av realiteten. Noen av mytene og antagelsene som florerer, er: (1) det påvirker kvinner i størst grad, først og fremst tenåringer; (2) det er forårsaket av forfengelighet og kroppsidealer; (3) et «rop om hjelp»; eller (4) spiseforstyrrelser er ikke nødvendigvis basert på vekt. Vanligvis er myter arketyper, med stor symbolsk effekt. Likevel, som alle myter, under forstørrelsesglasset som er virkeligheten, begynner de å vitre.  

Uansett årsak, grunn eller tilfelle, kan spiseforstyrrelser være vanskelig å håndtere – enten det handler om det sosiale, mentale eller fysiske. Hvorfor ønsker jeg å skrive om det? Jeg ønsker å skrive om det fordi jeg selv har hatt det – og sliter delvis med det enda – og jeg tror flere sliter med det, men ikke ønsker å prate om det, erkjenne det, akseptere det eller innrømme det – ovenfor seg selv eller andre – som et problem. Det er vanskelig å si om det er sosiale, psykologiske, biologiske eller fysiologiske faktorer som påvirker. I mitt tilfelle, av egne antagelser, var det de sosiale og psykologiske. Jeg hadde (har) lav selvtillit – både når det gjelder egen kropp, utseende og kompetanse – og følte meg utilpass i de kulturelle normene og idealene.  

Fra tidlig alder på barneskolen kunne jeg bli kalt ‘feit’ eller ‘tjukk’. Det var selvsagt sårende og ikke gøy. Likevel, som jeg kan huske, påvirket ikke det mitt forhold til mat. Jeg tror jeg spiste vanlig – kanskje litt usunn – mat hele oppveksten og følte aldri et press hjemme om å begrense eller passe på hva jeg skulle spise. Det er noe jeg i ettertid ser på som veldig viktig. Gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole var jeg, tror jeg, klar over at jeg kanskje veide noen kilo mer enn andre. Likevel er det viktig å presisere at når jeg sier ‘noen kilo mer’, så er det kanskje 3-4 kilo mer. Kanskje utgjorde de en forskjell på meg som ikke var den høyeste der ute og da ble oppfattet som ‘feitere’ enn hva realiteten tilsa. Ikke før på universitetet begynte jeg å få visse tanker og ideer om egen kropp og hvordan jeg ikke var helt fornøyd med den. Det var på den tiden jeg selv ble eksponert for sosiale normer og idealer. Plutselig begynte jeg å få et bevisst forhold til egen kropp, på en helt annen måte en tidligere. Min allerede eksisterende usikkerhet og lave selvtillit ble utsatt for ytre faktorer jeg ikke evnet å styre eller kontrollere. Av det, tror jeg, begynte jeg å endre atferd, tankemåte og handlinger. Ikke nødvendigvis synlig for andre, men for meg gjennom mat og trening.  Jeg begynte å studere i en alder av 20 år, men det tok likevel tid før jeg forstod at jeg hadde et problem.  

Grunnen til at jeg selv erkjente spiseforstyrrelser, var en dag jeg gikk på badevekten (som sto på soverommet), for ca. 5 år siden, og vekten viste 69 kilo. For meg ble det en ordentlig ‘vekker’. I to døgn tenkte jeg nesten utelukkende på vekten. Jeg forsto at det var alt for lite, at jeg hadde et problem, men visste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere det. Hva jeg gjorde, var å fortelle det til min mor. Det var på ingen måte enkelt å fortelle min mor det, en av menneskene som sto meg nærmest, om hva jeg opplevde, kjente og følte på. På dette tidspunktet var jeg 25 år, og innså da at jeg hadde ‘lurt’ meg selv i mange år med å si at jeg ikke hadde et problem. Selv om jeg innså det da jeg var 25 år, slet jeg med det i minst 3 år før det – hvis ikke mer. Hele tiden sa jeg til meg selv: ‘’jeg har kontroll’’. Dessverre var det slik at det var kanskje det eneste jeg følte jeg hadde kontroll over i livet – altså kontrollen over vekt og matinntak. Det ga meg en følelse av mestring, og mestring gir ofte en god følelse – man føler en oppnår noe. Formodentlig gjorde det at jeg fortsatte med å si til meg selv at det ikke var et problem, jeg har kontroll. Likevel, de to årene før jeg erkjente problemene mine, forsto jeg nok innerst inne at det var et problem – selv om jeg ikke erkjente eller sa det til noen andre. I de to årene gikk jeg rundt og følte jeg måtte besvime hele tiden. Jeg besvimte aldri, noe som forsterket troen på at jeg kunne fortsette å spise minimalt med mat, trene og ikke fortelle andre om noe. Noe annet det gjorde med meg, var at jeg isolerte meg, både fra familie og venner. I stedet for å være sosial, valgte jeg heller å sitte hjemme – for der hadde jeg kontroll over hva jeg spiste og drakk. Kontrollen tok kontroll over eget liv. 

Også nå, etter å ha innsett at kontrollen hadde kontroll over meg, ikke vice versa, kan jeg fortsatt føle og tenke de samme tingene som før – at jeg er ‘feit’, ikke god nok osv. Likevel, kontrollen har ikke like stor kontroll på meg lenger. Jeg evner i større grad å håndtere og prosessere de negative tankene og emosjonene. For å bearbeide forsøker jeg å tydeliggjøre eller virkeliggjøre de negative assosiasjonene slik at jeg enklere innser hvor irrasjonelle og dumme de tankene og følelsene egentlig er. Det gjør jeg enten ved å prate med mennesker jeg stoler på om de tankene og følelsene jeg har, eller gå i meg selv og forsøke en indre dialog. 

Hensikten med å skrive dette er ikke å si eller hevde at folk har et problem. Formålet er heller å si at det er problematisk at det fortsatt er et problem. Heller løfte debatten ut der og si at det er ‘problematisk at vi ikke evner eller ønsker å være åpne og transparente om det’. Personlig var det viktig å prate om det, både med venner og familie, men også andre personer. Finn gjerne noen mennesker du stoler på. Uansett hvem ‘denne’ personen er, så kommer de sannsynligvis til å møte deg med varme, forståelse og respekt. Å være ‘denne’ personen er, i høy grad, en tillitserklæring! 

Forfatter

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.