Studentenes nye stollek

Få i Kristiansand var så nervøse, men hadde det samtidig så gøy som de tok tigerspranget ut av komfortsonen og inn på speeddating på Østsia.

Det gratis arrangementet gjestet 60 studenter, jevnt fordelt mellom damer og herrer. Linjeforeningen Prosperitas sto som arrangør og i ettertid er de hellig overbevisst om at både tilløp til kjærlighet og nye vennskap ble dannet på den litt utradisjonelle eventen. Så fornøyde er de med speeddatingen, at de allerede nå har begynt å se frem til versjon 2.0.

– Vi hadde blitt ganske lei av å arrangere fester på Alibiet og var klare for å prøve noe nytt. Ideene gikk fra bingo, gåtur, men da ei i styret brøt ut speeddating var plutselig alle med. Det passet oss perfekt, fordi vi ønsket noe som gjorde at folk på universitetet ble kjent med hverandre, litt på tvers av utdanninger og fakulteter. Tanken bak var å knytte kontakter og vennskap, uavhengig av kjønn, men om noen fant seg en flørt hadde vi ikke noen regler mot det, ler Prosperitas-leder Phally Long Prum.

Byr på seg selv

– Har UiA-studenter så vanskelig med å bli kjent at de trenger speeddating?

– På mange måter stemmer det. De fleste holder seg til egne linjer og har sine klikker fra før av. De er litt ferdige med å lete etter nye folk å være med, når de har kommet litt ut i studiet. Det finnes flere steder å ta kontakt med andre, slik som på byen. Men det er vanskelig å få det til å bli et genuint forhold der, sier Long Trum.

– Hvordan er UiA-studenter til speeddate, mener du?

– De er veldig flinke til å by på seg selv. Folk var ikke redde for å vise hvem de er, og det virket ikke som om mange tok seg selv særlig høytidelig. Det er veldig positivt. Man må ut av komfortsonen, sier hun.

Fikser ikke party-settingen

Hun var selv med og speeddatet litt og peker på god humor som utslagsgivende for hvem hun fikk best inntrykk av.

En av de i Norge med mest erfaring på å arrangere speeddater, selv om han selv gjerne foretrekker matchmakingfest, er Morten Gulliksen, gründer av datingnettstedet Sukker. Han foretrekker å sile ut hvem som er potensielt gode matcher før de får møtes, men legger til at studenter gjerne er litt mer åpne alle slags menneske. Derfor roser han også arrangementet på UiA.

– Er man student møter man veldig mange mennesker, hele tiden. Men mange fikser ikke denne party-settingen like bra og trenger mindre støy for å komme nærmere innpå hverandre, sier han.

Han har noen enkle råd på hvordan å best lykkes med speeddating.

– Det handler om å ha det gøy. Ikke føle at du skal prestere, men heller være nysgjerrig på den andre du møter. Hvis begge parter gjør det som faller seg naturlig så slipper man den stressgreia og man får automatisk vist seg fra sin beste side uten at det føles påtrengt. Vi ser gjerne at de som kommer med en innstilling om at de skal ha det gøy, er også de som ender opp med å møte noen.

Ikke prat om deg selv

– Mange av studenten tydde til alkohol før de skulle i dating-ilden, er det en god løsning?

– Vi slapper litt bedre av når man har tatt en øl eller et glass vin. Det ser vi på alt vi arrangerer, til og med på skiturer. Det er gjerne litt stille og rar stemning til å begynne med, men når man får noen dråper så er det plutselig full prat. Spesielt om man ikke er så utadvendt i utgangspunktet kan det å ta en eller to øl lette litt på spenningen. Så gjelder det å holde seg på det nivået ut kvelden. Men du må for all del ikke drikke for mye. Da går tiden veldig fort, og man kan fremstå litt annerledes, sier han.

– Hvilken klassiske feil er det man gjerne går i?

– Det er fort gjort å begynne å prate for mye om seg selv. Man bør heller forsøke å ha det gøy og la samtalen flyte fritt, avslutter sjekke-eksperten.

Matias’ erfaring

Idet jeg åpner døren til Østsia hører jeg den velkjente lyden av minglende studenter, mens håndflaten på sin side begynner å føles unormalt klam. Øynene prøver raskt å danne seg en oversikt over rommet, hvor to ting står i fokus: ser jeg noen jeg kjenner og hva er kjappeste vei til baren? Et glass øl blir i mitt hode den mest essensielle styrkedrikken jeg trenger for å komme meg helskinnet gjennom utfordringen jeg for noen dager siden sa et nølende ja til å være med på.

Men all nervøsitet viser å være ubegrunnet når jeg setter meg ned på en stol, rett overfor ei av rommets blideste blondiner. Vi blir gitt to minutter på å bli kjent, noe som viser seg å være uendelig lite. Den godt over gjennomsnitt interesserte kordamen forteller meg at hun egentlig ikke er så god til å synge. Så ringer plutselig ei bjelle. Herrene får beskjed om å flytte seg til høyre og slik fortsetter seansen.

Til slutt flyter samtalene over i hverandre. Det blir vanskelig å huske hvilken jente som sa hva og de mange samtalene blir til en og samme. Det blir mye «hva studerer du?», «hvilket år er du på?», «hvorfor valgte du akkurat det studiet?», «hvor er du fra?» og “hvordan ble du så innmari kjekk». Ok, den siste la jeg muligens til selv, men jeg kjemper en «uphill battle» for å få samtalene til å bli noe unike. Samtidig blir kjevene mine møkk lei av å uttale ordene nordisk, statsvitenskap og lektorstudent.

Skjønt noen skiller seg ut. Ei dame forteller meg at hun er særdeles dyktig på å lese kroppsspråk. Jeg følger naturligvis opp med å be henne lese kroppsspråket mitt. Dommen kommer sporenstreks og den er på ingen måte mild. Jeg er en veldig lukket person, i tillegg er jeg både anspent og nervøs, får jeg høre. Om det var en spøk vites ikke, mindre nervøs ble jeg i hvert fall ikke. «Du trenger ikke være engstelig rundt meg,» forteller hun. Fint å vite.

På neste runde blir vi gitt tre minutter og ferdigskrevne spørsmål. Ei jente spør meg: Kunne du dolket dine best venn i ryggen for å få en fordel? Ærlighet varer lengst har jeg lært og tvinger meg til å si ja. Øynene hennes blir vid åpne. «Hva med deg,» spør jeg. «Aldri,» får jeg til svar. Jeg prøver å utfordre henne, men hun står fast på svaret, før hun viser meg venninna som hun gladelig ville tatt en kule for. Bjellen ringer, idet hun forsøker å trøste meg med at alle mennesker er forskjellig. Joda, noen er lojale og godhjertede, mens andre egosentriske og ondskapsfulle.

Den neste spør meg: Bortsett fra å tråkke på en legokloss, hva er den verste smerten du kan se for deg. Jeg ser henne dypt inn i øynene og svarer: Tanken på å aldri se deg igjen. Hun ler. Så blir hun stum.

Når den siste bjellen ringer får man for alvor skilt mennene for guttene. De som ikke ønsker å forlate en speeddate tomhendt får ulveøyne og hiver seg foran den jenta de satt mest pris på. Jeg går på min side bort til ei venninne fra klassen for å dele noen og tjue elleville morsomme helt ferske historier. Vi går begge dateløse hjem og reflekterer over egen feighet. </3

Noras erfaring

Jeg entrer baren på Østsia, nervøs og klam i hendene.  Jeg får øye «registreringsdisken» for deltagere til speeddating. Faen. Så står jeg der med skjegget i postkassa. I sekken har jeg med meg svært lite datingerfaring, og både Tinder og Happen er ukjente fenomener for meg. Med andre ord er jeg helt ubrukelig på sjekkefronten i dagens samfunn, så steinalderen hadde vel passet meg bedre. Det jeg tenker er: «hvordan i alle dager skal dette gå?»

Men jeg blir tatt godt imot, lokalet er folksomt, og speeddatingen er straks i gang. Til min store forbauselse har en hel haug med kjekke mannfolk bestemt seg for å tilbringe denne helt vanlige tirsdagsettermiddagen på Østsia, nettopp for å speeddate. Ikke alle kommer hit med intensjoner om å finne «den store kjærligheten», men folk blir med fordi de ønsker å ha det hyggelig, og rett og slett treffe nye mennesker – det viser at «tindergenerasjonen» faktisk liker å gjøre det «på gamle måten» også. Det digger jeg.

Jeg møter på mye blanda drops: noen er mer pratsomme enn andre, en del er studenter, andre er ferdig utdannet – her er det mange personer med ulike bakgrunner og historier. Men ikke en eneste gang blir det kleint! Alle jeg møtte på er blide, kule og uredde. Skikkelige gentlemen, rett og slett. Min favoritt er uten tvil en ung herremann som ønsker å gjøre det kleint med vilje. Han sitter rett fremfor meg, helt stille på stolen. Det eneste han gjør er å stirre intenst på meg med århundrets fitteglis, før han begynner å fotflørte forførende med meg. Jeg må jo selvsagt gjøre det samme tilbake, fordi jeg synes det er hysterisk morsomt. Humor er vel min største svakhet. Praten går. En annen kjekk mann ber meg ut på en kopp te etter speeddatingen. Om jeg takket ja eller nei ønsker jeg ikke å kommentere.

Konklusjonen er; speeddating er gøy! Jeg vil anbefale det til alle single babes og mannemenn på det sterkeste. Selv om du kanskje tenker «er ikke det sykt kleint da?», så er svaret mitt; nei! Det er faktisk veldig koselig, og en flott måte å treffe nye mennesker på. Jeg synes at speeddating bør bli den nye Tinder. Amen.

Kristians erfaring

Jeg ankom ufasjonabelt tidlig med det jeg håpte var en fasjonabelt stylet hårsveis. Jeg skrev navnet mitt på et klistremerke og ble bekymret da jeg kun så to andre gutter i Østsias konsertlokale. Denne speeddatingseansen vil gå særs hurtig, tenkte jeg. Men snart var de små navnelappene til å se på stadig flere bryster og brystkasser. En 0,4-liter med CB for å smøre stemmebåndet og det sosiale maskineriet, og jeg var klar.

Gjennom to minutt lange møter ble den kvinnelige delen av den store, fremmede massen man ser til daglig på universitetet, individualisert med navn, studieretninger, hobbyer, drømmer, ambisjoner og redsler; jeg har aldri før blitt så godt kjent med så mange på så kort tid. Jeg har heller aldri anstrengt meg så mye for å huske tiltrekkende personlighetstrekk og koble dem med de riktige ansiktene og navnene (lappene hjalp stort for sistnevnte). Lesehester fikk pluss i boken min (selv når de hovedsakelig leste krim). Gøye hatter ga også et positivt særpreg i mine øyne, og jeg bare måtte huske de spesielt sprudlende jentene. Men de mest uimotståelige møtene var de hvor vi unngikk det standard småpratet, ignorerte hjelpespørsmålene og pratet spontant om noe sprøtt og tankevekkende som vi begge tilfeldigvis syntes var interessant. Jeg føler jeg blir bedre kjent med noen av å høre deres filosofiske betraktninger rundt hva som menes med å «rydde rommet» (teller det om man rydder nok til å få plass til en middagstallerken på skrivebordet?), enn jeg noensinne kan bli på grunnlag av navn og studieretning. Så for å oppsummere, jenter: lesing, filosofi og gøye hatter er sexy.

Kvelden endte ikke noe mer dramatisk enn med et ekstra telefonnummer på mobilen og at hårvoksen ble skylt vekk i regnet på veien hjem. Dagen etter studerte jeg ansikter i kantinen for å se om jeg kjente noen igjen. Jeg gjorde ikke det, men det slo meg likevel at møtene med så mange kvelden før – fremmede folk jeg sannsynligvis aldri ville møtt ellers – gjorde det lettere for fantasien min å fylle ut livet og tilværelsen til disse fremmede. De har alle hobbyer, drømmer, ambisjoner og redsler – akkurat som meg. Det er både gøy og sunt å bli minnet på slike ting av og til. De fremmede var ikke så fremmed lenger. Sånn sett var speeddating en suksess uansett.

Tekst: Matias Smørvik, Nora Nussle Torvanger, Kristian Tyse Nygård

Foto: Maren Rise Nøstdal, Matias Smørvik, Kristian Tyse Nygård