
Fremskrittspartiet ble stiftet som et parti for sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er vi fremdeles den dag i dag. FrP har gått en lang vei fra opposisjonspartiet Anders Langes Parti, gjennom Reformpartiet, til regjeringspartiet FrP. På tross av stor utvikling og konstant endring er det en ting som fremdeles står, og alltid vil stå fast: vår liberalistiske refleks. Jeg skal ikke gå inn på en grundig definisjon av liberalisme, men la oss for dette innlegget forutsette at liberalisme defineres som fravær av tvang og fravær av intervensjon mot eiendom. Ut ifra disse forutsetninger er det åpenbart for Fremskrittspartiet at skattepenger er noe politikere låner, ikke penger politikere har til å sløse med. Det er dessverre klart at på tross av et ideologisk moment som tilsier at skatt er tyveri, er skatt et nødvendig onde. Det er da viktig å sikre at vårt skattesystem er så rettferdig som overhode mulig. Jeg vil illustrere dette ved et lånt eksempel fra David R. Kamerschen, Ph.D. Professor of Economics, Michigan State University.
Se for deg at en gang i uken går du og studiegruppen din på ti personer ut på en bar for å ta dere noen øl. Regningen kommer totalt på 1000 kr. Skulle dere betalt slik vi betaler skattene våre ville det sett omtrent slik ut:
De første fire studentene (de fattigste) ville ikke betalt noen ting.
Den femte studenten ville betalt 10 kr.
Den sjette ville betalt 30 kr.
Student nummer syv ville betalt 70 kr.
Den åttende studenten ville betalt 120 kr.
Den niende ville betalt 180 kr.
Og den tiende studenten (den rikeste) ville ha betalt 590 kr.
Studentene bestemte seg for å følge dette systemet. De tenkte tross alt at det var rett og rimelig at den mest velstående studenten var ansvarlig for å finansiere de mindre velstående studentene.
De ti studentene drakk i baren hver uke og virket tilsynelatende fornøyde med systemet, helt til en kveld da eieren av baren presenterte dem for en problemstilling: «Siden dere ti er så gode kunder her hos meg, så skal jeg redusere den totale ukentlige regningen deres med 200 kr» sa han. Altså satt de ti studentene igjen med en total ølregning på 800 kr.
Gruppen ønsket fremdeles å følge skattesystemet de hadde bestemt seg for før den nye prisen. Altså var de første fire studentene som ikke betalte for seg fremdeles uanfektet. De fikk fremdeles drikke gratis. Men hva med de resterende seks? De betalende studentene? Hvordan kunne de fordele de 200 rabatterte kronene slik at alle fikk en rettferdig andel? Blant dem var det en flink matematikkstudent som fort fant ut at 200 kr delt på seks er lik 33,33 kr, men om de subtraherte det fra alles individuelle andel av regningen, ville ikke bare de første fire studentene fremdeles drikke gratis, men den femte og sjette studenten ville ende opp med å bli betalt for å drikke sin øl.
Så eieren av baren foreslo at det kanskje kunne være mer rettferdig å redusere hver students individuelle andel av regningen med en prosentandel. De bestemte seg for å følge prinsippet fra skattesystemet de alltid hadde brukt og bareieren tilbød seg å regne ut hvilken sum hver student nå skulle betale.
Nå betalte den femte studenten i likhet med de første fire ingenting (100% spart).
Den sjette studenten betalte nå 20 kr i stedet for 30 kr (33,33% spart).
Den syvende betalte nå 50 kr i stedet for 70 kr (28% spart).
Student nummer åtte betalte nå 90 kr i stedet for 120 kr (25% spart).
Student nummer ni betalte nå 140 kr i stedet for 180 kr (22% spart).
Og den tiende studenten betalte nå 490 kr i stedet for 590 kr (16% spart).
De siste 5 studentene drakk de neste ukene billigere enn før, og de første drakk helt gratis.
Men en kveld da de gikk fra baren begynte en av studentene å sammenligne hvor mye de hadde spart: «Jeg fikk bare 10 kr ut i fra de 200 kronene vi sparte» ropte den sjette studenten. Han pekte på den tiende studenten:
– Men han fikk hele 100 kroner!».
– Ja, jeg sparte ògså bare 10 kr. Det er urettferdig at han fikk 10 ganger mer ut av de 200 kronene enn det vi gjorde, sa student nummer fem.
Student nummer syv hev seg inn i diskusjonen:
– Hvorfor skal han få 100 kr når jeg bare får 20 kr? De rike får alltid mest!
– Vi fikk ingenting! Dette nye skattesystemet utnytter oss som er fattige! ropte de første fire studentene i kor.
De ni studentene omringet den tiende og banket ham opp.
Den neste uken møtte ikke student nummer ti opp for den faste baravtalen, så de ni første satt seg ned og drakk øl uten ham. Men da regningen kom på bordet oppdaget de noe; de hadde ikke nok penger til å betale halvparten av regningen engang.
Dette er slik skattesystemet i Norge også fungerer. De som allerede betaler mest i skatt vil alltid få mest ut av reduserte skatter. Om de skattelegges for mye og angripes for å være velstående og suksessfulle, kanskje de til slutt ikke stiller opp lenger. De færreste av dere vil mene at fortellingen jeg har fortalt er en rettferdig fortelling. At skatt er nødvendig for å opprettholde velferdsstaten er det ingen som er uenig i. Men tenk litt på at den dagen de velstående ikke lenger produserer, investerer og skaper arbeidsplasser, da vil det ikke være penger igjen å hente skatt fra.
Jeg for min del krysser fingrene for at det blir mest skattelette til dem som har mest fra før.
Tekst: Theodor Helland (formann i UiA FpU)
Foto: Privat
Leave a Reply