Når jeg leser om hendelser som har formet den verden jeg lever i, er det lett å ha et distansert forhold til det som skjedde.
Det som hendte er fortid, og jeg høster fruktene eller betaler omkostningene for det andre gjorde eller ikke gjorde. Mange engasjerte seg, kjempet, og noen ga alt for å påvirke omgivelsene og skape en bedre fremtid. Iblant gjorde de det selv om motstanden var enormt sterk, og de sto i fare for å bli feid av banen.
Om ti, tjue eller hundre år skal andre lese historie og kjenne på følgene av det vi gjør eller ikke gjør i dag. Det gir perspektiver til livet vårt, tenker jeg. Det forteller meg at jeg faktisk er viktig. Sammen spiller vi helt sentrale roller i det store dramaet om vår jord.
Det er lett å tenke at jeg er så ubetydelig i den store sammenhengen at det ikke betyr noe hva jeg sier og gjør. Men som regel er det ikke framragende enkeltpersoner som former historien. Det er de mange vanlige mennesker som reiser seg og står for noe. Når enkeltpersoner blir til en flokk, kan de etter hvert bli til en tidevannsbølge som ikke lar seg stoppe.
Vi lever i en krevende tid. Demokratiet er under press, og miljøbalansen er så i ulage at vi frykter at katastrofene vil bli sterkere og stadig mer ødeleggende. Mennesker legger ut på folkevandringer for å berge liv og fremtid, og vi som sitter forholdsvis trygt her på berget lurer på om vi skal hermetisere velstanden vår eller åpne opp og dele.
Akkurat nå er det vi som lever. Akkurat nå er det vi som må stå for noe, som må kjempe og ta de vanskelige valgene. Derfor betyr det noe hva vi tenker og mener. En gang er vi historie, og hva vil folk tenke om oss da?
Tekst: Hans Jørgen Wennesland, studentprest
