Kan vi ikke snakke om elefanten i rommet, sa en av deltakerne på samtalegruppa for mannlige studenter? Jeg tenker på religion. Det snakker vi ikke om. Sa han.
Det vil si, litt snakker vi om det. De av oss som har et religiøst syn eller et livssyn som vi gjerne vil dele med andre, vi arrangerer møter og har stand for å informere. Rundt bordene i kantina kan det nok også forekomme samtaler om vrangsiden ved religion og religiøs praksis. Overgrep mot barn, for eksempel. Men en samtale om hva vi for egen del tenker og tror om de grunnleggende spørsmålene i livet, det er nok en sjelden fugl.
I en tid da mange av oss vrenger store deler av livet og hverdagen på sosiale medier, er det fremdeles ikke så vanlig å fortelle om hva vi tenker, frykter og håper når vi har lagt oss om kvelden og støyen stilner av. Hva sier vi da til oss selv? Eller til Gud? Eller til noe annet der ute eller der inne?
De fleste av oss som ikke har modellkropp synes det er litt flaut å kle oss nakne foran andre. Vil de le av meg? Vil de gjøre narr av meg? Slik tror jeg også det er med religion og livssyn. Vi er redde for at andre skal synes vi er naive, svake, uselvstendige, lite intellektuelle eller hva nå deres dom måtte bli.
Det er nå en gang slik at vi alle lever i en ytre verden, og til den forholder vi oss på ulikt vis. Vi har også alle en indre verden, og den møter vi likedan på forskjellig måte. Det er ingen som ikke forholder seg til det eksistensielle. Derfor hadde det vært fint om vi også kunne øve oss i å snakke om det.
Med årene har jeg blitt mer nysgjerrig på hva andre tenker omkring livssyn og religion. Det er mye mer givende enn å høre hvilken fotballklubb de støtter i den engelske eliteserien eller hvor i Syden de de foretrekker å reise på ferie. Og det er ingen forutsetning for en god samtale at vi mener det samme. Tvert imot.
Elefanter er fantastiske dyr, og de er for store til at vi skal prøve å ignorere dem når de kommer inn i rommet der vi er. For et utrolig flott og interessant dyr, burde vi si. Det samme gjelder religion og livssyn.
Tekst: Hans Jørgen Wennesland, Studentprest
