Jeg hører ikke med blant dem som sliter ned dørsvillene i kunstgallerier og museer.
Men det hender at jeg tar en tur innom, og da kan jeg bli stående lenge foran enkelte bilder og se på helheten og de mange detaljene som fyller den. Noen ganger er det som om detaljene lever sitt eget liv. Hver for seg er de en egen del av virkeligheten, og hver av dem har sin egen fortelling.
Livet har også mange små bilder som til sammen utgjør det store, der vi settes inn i den fullstendige sammenhengen. Et av bildene er tiden på Universitetet i Agder. Et annet er friluftsliv og interesser. Et tredje er vår familie, et fjerde våre venner. Et femte bilde er kjæresten vår eller den vi skulle ønske var det. Så er det barndomsbildet, ungdomsbildet, selvbildet og et som kanskje fremtrer litt uklart, er våre drømmer og lengsler.
Det hender at noen av de små bildene er skadet eller ødelagt. Og andre blir det på grunn av den medfarten vi får mens vi legger nye år til livet. Det skaper sorg, fortvilelse og utrygghet og gjør at vi kanskje lurer på om vi i det hele tatt orker å fortsette.
I slike øyeblikk tror jeg det er viktig å se på det store bildet, det som er så mye større enn detaljene. Mange malerier, fotografier eller bildetepper har en horisont og en himmel over alt det andre. For noen er det tro på Gud eller en større kraft. For andre er det det store fellesskapet av mennesker som løfter hverandre gjennom hverdagen mot fremtiden. I alle fall tenger vi å se at vi er del av noe som er større enn oss selv. Hver eneste en av oss er mer enn det vi kan lese eller se ut fra familiealbum og slektshistorie. Vi er mer enn våre eksamener og karakterer. Vi er mer enn vår vennekrets på Facebook, mer enn sosiale evner, navn og rykte.
I dag har vi laget rødlister over truede arter. Hvorfor det? Hva er vitsen med å slåss for å endre den økologiske utviklingen for å bevare noen sommerfugler, fisker, planter eller dyr som nesten ingen legger merke til? Det er fordi vi trenger mangfoldet. Hver enkelt art griper inn i livet til de andre. Ingen kan erstatte dem, og blir de borte, etterlater de seg et tomrom.
Slik er det faktisk også med oss. Det er ikke så lett å se det når vi fokuserer på de små bildene som ble mislykkede. Derfor må vi øve oss i å løfte blikket og se på det store bildet. Det er det som teller når alt kommer til alt.
Tekst: Hans Jørgen Wennesland, studentprest på UiA
