Når studenter henvender seg til Ressurssenteret på UiA for en samtale, er det flere bokser man kan krysse av i for å angi hva det gjelder. En del setter kryss i boksen: Eksistensielle spørsmål. De som gjør det, blir ofte sluset videre til meg. Sannsynligvis fordi jeg er prest og vant til å snakke om livet bakenfor det vi strever med av daglige problemer.
Men det jeg har sett, er at behovet for å snakke om eksistensielle spørsmål sjelden kommer alene. Som regel henger det sammen med relasjoner, sorg, selvbilde, ensomhet, utrygghet, tomhet og så videre i forskjellige utforminger og varianter. Det er ikke slik at det er en mur mellom vårt daglige praktiske liv og det som har med de store spørsmål i tilværelsen å gjøre: Hvorfor lever jeg? Hva er meningen?
For en del er det slik at troen på Gud, gud, det guddommelige eller en kraft som er større enn oss selv, gir trygghet og stabilitet i det daglige livet til tross for alt som er vanskelig. Men for andre er det slik at det nettopp er gapet mellom tro og virkelighet som er problemet. Hvis Gud finnes, og hvis han bryr seg om meg, hvorfor er da livet mitt så utrolig vanskelig? Det jeg har lært i løpet av livet, er at når folk åpner opp for det som oppleves vanskelig i dette landskapet, tar jeg av meg piggskoene og går barbeint. Her er det ingen rask spurt som sikrer seieren. Ofte dreier det seg om lange distanser der vi går ved siden av hverandre og peker på og snakker om det vi ser mens vi sammen rusler framover. Og barbeint går jeg for lettere å kunne kjenne hva andre tråkker på av steiner og kvast på veien.
Det krever mot å snakke med andre om det som har med det eksistensielle å gjøre. Det er for så vidt greit å ha eksamensnerver, kjærlighetssorg eller økonomiske problemer men å spørre om det er en mening med livet og om vi står i en sammenheng som er større enn oss selv, det er mer krevende. Likevel er jeg sikker på at livskvaliteten ville bli bedre om vi også kunne løfte opp slike spørsmål i våre samtaler. For som sagt, alt henger i hop. Veien er ikke så lang fra det som er inni oss til det som er utenfor. Det store og det små er vevd sammen i det som er våre dager og år.
Tekst: Hans Jørgen Wennesland, Studentprest
