STUDENTPRESTEN
I mange år hadde jeg handlet på den samme Prix-butikken. Men så en formiddag sto jeg bak en hylle med vaskemidler og tenkte: – Her har jeg aldri vært før! Opplevelsen var så merkelig at jeg like gjerne kunne ha havnet på baksiden av månen.
Ytre sett er det en ganske stor forskjell mellom baksiden av en hylle med vaskemidler på Prix og baksiden av månen. Likevel var overraskelsen stor over at det fantes et uoppdaget sted 50-70 centimeter fra der jeg hadde gått flere ganger ukentlig i årevis.
Denne hendelsen forteller meg noe om de uoppdagede stedene i nærmiljøet, i mine relasjoner til andre, og i mitt eget indre. Jeg har en tendens til å gå i de samme fotsporene på de samme stiene som jeg alltid pleier. Jeg ser også at det er lett for meg å snakke med de samme menneskene om de samme temaene som jeg alltid pleier. Heller ikke er jeg så flink til å utforske nye sider ved meg selv når det kommer til praktisk handling eller følelsesmessig engasjement. Det gjør jo at livet blir ganske forutsigbart og til tider ganske kjedelig.
Oppskriften for å finne en vei ut av kjedsomheten og monotonien kan være ekstremsport, Paradise Hotel eller fottur gjennom det indre av Borneo. Det er imidlertid ganske risikabelt. I tillegg er det dyrt, og det er heller ikke så godt for miljøet. Dessuten vil det ikke hjelpe meg til å få et bedre grep på hverdagslivet mitt. Veien videre vil sannsynligvis bare kreve enda mer spenning og utfordring.
Jeg har fått stor tro på å oppdage de mulighetene som finnes i nærmiljøet, både når det gjelder turløyper, aktiviteter, kulturtilbud, kaféer, mennesker og kjærlighet. Kortreiste steder, opplevelser, relasjoner og kjærlighet er undervurdert. Det er gjerne slik at det beste skjer lokalt.
Hvis vi øver oss i å åpne øynene når vi går ut av døra der vi bor, er sjansen stor for at vi med jevne mellomrom vil stoppe opp og si til oss selv: – Her har jeg aldri vært før!
Tekst: Hans Jørgen Wennesland, studentprest på UiA
