Sommeren festet virkelig grepet i år, og langt ut i september kjente vi den gode ettervarmen. Det gjorde ingenting, spør du meg. Solbatteriene er ladet, og jeg er klar til å møte mørkere tider.
Så en morgen våkner vi opp og det er snev av høst i lufta. Det gjør heller ingenting, for enkelte høstmorgener har så klar luft at du kan se til verdens ende. Det finnes knapt noe finere enn disse gjennomsiktige morgenene da du ser det meste på en ny måte. Jeg lagrer dem på harddisken og henter dem fram når tåke og regn ligger grauttjukt på andre siden av brilleglassene mine.
Så er det også noe annet jeg lagrer: De klare øyeblikkene da jeg ser og opplever mennesker omkring meg på en ny og annerledes måte. Det kan være folk jeg har spist matpakka sammen med i lange tider, eller noen jeg har sagt hei til uten å bli noe mer kjent med. Så skjer det noe som gjør at jeg ser dem på en ny måte. Den vanlige forurensningen av lyd og stress og fordommer blir gjennomsiktig, og plutselig er det et annet menneske som står foran meg.
Det er noe magisk over slike øyeblikk, og jeg tenker at jeg er heldig som får oppleve dem. De kommer når de kommer, men jeg er sikker på at jeg også selv kan være åpen for dem. Prøver jeg å se på mine medmennesker slik som de håper at jeg skal, eller er det mine fastgrodde inntrykk og fordommer som for alltid skal få farge rommet mellom oss?
Livet kan være ganske gørrkjedelig om vi følger samme spor dag ut og dag inn. Men det kan også være utrolig spennende om vi tør å se på ny eller se om igjen på dem vi studerer eller jobber sammen med. Det ligger noen klarsynte øyeblikk og venter på oss, selv om tåka skulle legge seg grauttjukk over landskapet. Vær åpen for dem, og grip dem når de kommer!
Tekst: Hans Jørgen Wennesland (studentprest)
