En kollega av meg på UiA har seilt over Atlanteren, og en dag viste hun bilder der hun lå og svømte i det klare vannet. Det var midt ute i Atlanteren der dypet er målt til seks tusen meter. Jeg lider verken av høyde- eller dybdeskrekk, men tanken på å ha seks tusen meter med vann under meg fikk meg til å grøsse. Da er det langt til bunns, og tenk om en skulle få et illebefinnende der!
Det går an å drukne på en meters dyp, og det går an å drukne på seks tusen. Og egentlig blir det vel ett fett om det skjer her eller der. Resultatet er det samme. Men det er noe med følelsen, og frykten kommer av følelsen.
Hvis jeg kopler inn fornuften, vet jeg jo at kroppens oppdrift er den samme uansett dyp, og svømmetakene funker også likt uansett. Derfor er det ikke større sjanse for å drukne på de virkelig store dyp enn det er inne på grunna. Det er følelsen som er problemet.
Store deler av livet padler vi inne på grunna, og hvis vi kan unngå de store dyp i livet, gjør vi helst det. Det har noe med komfortsone å gjøre. Men i blant er det ikke til å unngå at vi må ut på dypet. Det kan være i forbindelse med relasjoner, og det kan være i forbindelse med oppgaver vi skal gjøre. For noen kan det rett og slett være så enkelt som å skulle gjøre de daglige og helt alminnelige gjøremål, som å gå på forelesning eller bli med på en fest der det er folk en ikke kjenner. Eller bare det å innlede en samtale med noen.
For noen vil det som oppleves som bunnløst nærmest være et sted der andre vasser. Og omvendt. I livet er ikke dybde en objektiv størrelse. Det er i høyeste grad subjektivt, og vi har alle våre dyp. Derfor er det til liten hjelp om vi sier til hverandre at det er da ikke noe å være redd for! Dette er da ikke noe skummelt i det hele tatt! Det er bedre å si: Jeg skjønner at dette gjør deg usikker. Jeg skal være sammen med deg. Når du blir redd, se på meg, snakk til meg, så går vi videre i lag.
- Les også: Håpet – var gamle fremtid
Søren Kierkegaard sa at å tro er som å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp. Da snakker vi om virkelig store dyp, for det vil si omtrent 128.000 meter. Så store dyp finnes ikke i verdenshavene, men kanskje de finnes inne i oss og i den uendelige virkeligheten omkring oss. I alle fall – uansett hvilken virkelighet eller dimensjon vi beveger oss inn i, så er det godt å holde fast i noen.
Har du ei ledig hand for tiden?
Tekst: Hans Jørgen Wennesland, Studentprest
Leave a Reply