Akademia er svært og ofte tungt. Det er ikke alltid lett å henge med i svingene, og det er det heller ikke alle som gjør. Noen strever med å forstå, og ikke minst med å snakke om det de skulle ha forstått. Da er det lettere å snakke om den siste konserten på Bluebox eller Østsida eller hvordan det vil gå med Start i 1. divisjon eller hva en skal gjøre til helga, for å fokusere på noe helt lokalt. Dersom fagstoff var like lett som det, ville gjennomsnittskarakterene på UiA ha føket i været!
Men så er det faktisk en del i blant oss som har det omvendt. Som tenker at dersom small talk hadde vært like lett som forskningsmodeller eller teoretisk matematikk, hadde livet vært enkelt. For dem er det rimelig greit å snakke om krevende fagspørsmål mens småpraten om løst og fast – fyllmassen mellom de store steinblokkene – den håndterer de ikke.
Det som gjør det krevende å ha det slik, er at limet i de sosiale relasjonene blir borte. For uansett hvor viktig forskning og fag er på et universitet, så er det de menneskelige relasjonene som holder det hele oppe og sammen. Og selv om vi ikke har noe ønske om å kaste oss ut i et hav av småprat, kan ensomheten bli ganske påtrengende.
På universitetet er vi blitt ganske gode til å støtte dem som sliter med faglige spørsmål, men vi er ikke flinke til å hjelpe dem som har fått utlevert en altfor liten dose av det sosiale limet. Kan hende skal vi starte med en Small talk cafè der folk som sliter med å få til den lille praten, kan komme og møte andre som kjenner det likedan?
Er det så lurt, vil noen innvende? Da blir det i alle fall taust. Nei, det gjør ikke det, for taushet har med høye skuldre å gjøre. Klarer vi å senke dem, kommer ordene lettere.
En gang jeg skulle opp til muntlig eksamen, bommet jeg på de to første spørsmålene. Jeg kjente at skuldrene gikk opp og stemmebåndene slo krøll på seg. Da så eksaminator på meg, smilte og slo av en vits. Skuldrene ramlet ned, hjernen ble koplet inn og stemmen kom tilbake. Jeg vil ikke kalle resten av denne muntlige eksamenen for en Small talk cafè, men stemningen ble ganske god. Og jeg besto!
Hans Jørgen Wennesland
Studentprest.
