En skildring av opplevelsen av å være ung voksen og student
Tekst av: Olea M. Norset, student
Studietiden, «den beste tiden i livet» får du høre. Den er kanskje det, men den er også den mest brutale.
Å kjenne på uro og usikkerhet, og å vandre rundt med flakkende blikk. Kan du kjenne deg igjen?
Du starter med å bli kastet inn i det ukjente, ut på dypt og ukjent farvann. Livbøyen din er deg selv, din tro på at du skal komme deg igjennom. For å flyte må du fylle lungene dine med luft, og holde den igjen … holde pusten. Du trekker pusten dypt ned, viten om at det draget med luft må holde. Holde ut resten av den ukjente reisen.
På veien møter du en annen som er på samme ferd. Hun mestrer tilsynelatende denne reisen godt. Du kjenner at også din vei blir lettere å gå når du er med henne. Hun blir som en ekstra livbøye for deg. Det gir håp.
Du møter enda en, og enda flere. Du er nå omringet av livbøyer. Venner som har troen på deg og støtter deg. Det gjør deg tryggere og lettere.
Likevel kjenner du at det stikker litt. Stikker i deg. For du vet at dere ikke kommer til å fullføre reisen sammen. De andre må la seg drive andre steder, noen av lyst, andre av plikt.
Dere lever i lykken av å ha hverandre. Men, så kommer strømmene som tar dere ulike retninger. Du tar forvell med én etter én. Det stikker hver gang, som en kjærlighetssorg.
Der ligger du igjen, alene, og flyter i din egen strøm som skal ta deg et sted. Men, nå har du enda mindre luft igjen til å bære deg selv. Som om litt ekstra forlot lungene dine da de andre dro.
Du samler krefter og biter tennene sammen. Du håper at det kommer et lyspunkt etter neste store bølge. Du kan ikke vente lyspunktet noe tidligere. Det har du erfart på denne reisen, at det ofte er ett skritt frem, og to tilbake. Noe som har tatt noe av motet ditt.
Så kommer lyspunktet du har ventet på, endelig ser du land der framme. Det er enda lenge før du er der, men du ser det. Du kjenner lungene nærmer seg tomme. Du bestemmer deg for å fylle hodet med gode minner og visjoner for framtiden.
Du vet du ikke kommer til å ha mye når du kommer til land. Hverken krefter, rikdom eller forutsigbarhet, men du vil i hvert fall være tryggere. På land driver ikke livbøyene fra deg med strømmene. På land finner du dem ved faste, tryggere holdepunkt. Og kanskje, finner du igjen til de livbøyene som fulgte deg på reisen i det ukjente farvannet. De som ga deg kjærlighetssorg, men som også var de som støttet deg og gjorde deg trygg på den usikre ferden.
Dette er til deg som har følt deg ensom, tvilende, rådvill eller redd. Det er lov til å synes at denne tiden ikke bare er den beste, men også den mest brutale. Du er ikke alene.
SÅ godt skrevet, Olea!