Originaltittel: Suspiria Sjanger: Grøsser, Thriller Regi: Luca Guadagnino Manus: David Kajganich Medvirkende: Dakota Johnson, Tilda Swinton, Chloë Grace Moretz, Angela Winkler, Alek Wek, Mia Goth, m.fl. Norgespremiere: 23. november 2018
Suspiria inviterer publikum til å bevitne den velkomponerte utfoldelsen av et mysterisk og grufullt hendelsesforløp, og trollbinder dem med vidunderlige skuespillerprestasjoner, utrolige dansetrinn, og en bekmørk hemmelighet.
Filmen er en gjenfortelling av Dario Argentos kultklassiker fra 1977, og Luca Guadagnino har æren av å formidle historien om en ung kvinnes transformative reise. Susie Bannion (Dakota Johnson) ankommer et regnfullt Berlin, og livet som hun kjenner det finner plass i den lille kofferten som hun drar på slep. Med drømmen ikke mer enn et fåtalls meter unna, befinner Susie seg foran den brutalistiske strukturen som huser «Markos dansekompani». Den velrenommerte danseskolen pryder et ellers grått Berlin, og er plassert i skyggen av muren som en gang splittet de regjerende verdensmaktene.
Madame Blanc (Tilda Swinton) er kompaniets artistiske direktør, og anerkjennes bredt som en av verdens fremste instruktører. Hun gjenkjenner etter kort tid det kolossale potensialet som Susie innehar, og sammen med de andre av kompaniets ledere former de henne, skulpturerer henne, og gjenføder henne med det øye om å utføre en siste, perfekt dans. Sammen med Susie Bannion og en av de andre danserne, Sara (Mia Goth), utgir vi oss på en utforskning av kunstens mørke skyggeside og prisen for perfeksjon.
Filmen preges i sitt hele av en konstant atmosfærisk undertone som skaper en intens følelse av ubehag. Musikken har en formidabel effekt på stemningsdannelsen, og følger snikende med oss i bakgrunnen.
Enhver god historie verdt å fortelle består av en rekke elementer som utgjør dens helhet, og et fellestrekk som kan observeres i de aller beste, er at elementene ikke bare har en magnifikk utstråling i seg selv, men at de har en symfonisk tilhørighet til hverandre, de komplementerer hverandre. Luca Guadagnino har gjenskapt dette episke dramaet med de mest sofistikerte verktøy, og har smidig brakt tilbake magien som en gang var, så vel som å skape sin egen. Filmen preges i sitt hele av en konstant atmosfærisk undertone som skaper en intens følelse av ubehag. Musikken har en formidabel effekt på stemningsdannelsen, og følger snikende med oss i bakgrunnen. Strofene er til dels tunge, og drar deg ned i setet når harmonien inntreffer. Filmens visuelle profil fanger historien og menneskene som lever den med knivskarp nøyaktighet, hvor bevegende stillbilder brytes med raske dreininger og drastiske fremhevinger. Med stilren harmoni mellom lyd og bilde styrer Guadagnino effektivt stemningen, og historiens ubehagelige vendinger treffer deg med en skremmende presisjon.
- Les også: Rogers anmeldelse av “Mile 22”
Suspiria er en fabelaktig historie om ambisjoner og hvor langt vi er villige til å strekke oss for å betale blodprisen som kreves, og konsekvensene av transaksjonen som mater våre indre demoner. Karakterenes oppstandelse er fabelaktig, og Tilda Swinton gjør en utmerket prestasjon som den mystifiserte instruktøren, og Dakota Johnson som den en gang uskyldige elev. Koreografien som knytter bånd mellom karakterene, på dansegulvet så vel som i dialog, er utsøkt.
Suspiria er mer enn bare en film, det er en opplevelse – og opplevelsen er grusomt bra.
Terningkast: 6
Tekst: Roger Holmen Larsen
