Tapt, og gjenfunnet kjærlighet. En rask leksjon i Gresk.

Vi beveger oss nå ut av en mørk vinter og forhåpentligvis snart ut av en pandemi-situasjon som for mange er tyngre rent psykisk enn den var for ett år siden. På veien fyller vi lysere dager med nytt håp, fastelavnsboller og Valentinesfeiring. 

Nettopp Valentinsdagen har en spennende historie som skiller seg sterkt fra hvordan dagen har blitt markert i moderne tider. Det var opprinnelig, og er enda, en feiring i den romersk-katolske kirken for kristne martyrer på 200-tallet som forkynte åpent tross ganske ekstrem forfølgelse. I det moderne Norge har den derimot utviklet seg til å i hovedsak være en feiring av romantikk, sex og unødvendig reklame.

Både kjærlighet og sex er vakkert, intimt og livgivende, og burde både anerkjennes og beskyttes. Men i vår moderne verden har det vært trist å se hvordan disse begrepene i vår kultur har en tendens til å formelig bli voldtatt, forenklet, og knust ned til sine grunnleggende bestanddeler for å bli pakket om til en kommersiell salgsvare. Den finner så sin vei inn til alt fra TikTok-trender blant barn, så og si alle hjørner av populærkulturen, og kanskje mest ødeleggende etter min mening; inn i den enorme influenser-, kropps- og selvbilde-bransjen. Det verserer rett å slett mye kommersialisert og piratkopiert kjærlighet ute på markedet, og for den saks skyld, også mye misforstått seksualitet.

Jeg er redd for at det er dette vi ser resultatet av når stadig flere unge sliter med ensomhet, til tross for at dating-appene og møtearenaene er flere enn noen gang (i normale tider), og jeg mistenker at det er én av veldig mange grunner til at psykiske problemer er i stadig økning i samfunnet. Om ikke vi forstår hva kjærlighet er og hvordan den uttrykkes, har vi mistet noe av det sterkeste som binder mennesker sammen, i gode og vonde tider.

De fire formene for kjærlighet

I Det Nye Testamentet i Bibelen finnes det fire ord som hver oversettes til ordet “kjærlighet” på norsk; disse er storge, fileo, eros & agape. De fire ordene oversettes alle likt, rett og slett fordi vi mangler gode synonymer på norsk for hver av dem. Til tross for dette har de alle svært forskjellige betydninger. Disse nyansene forsvinner lett, og vi har på mange måter et fattigere kjærlighetsspråk på moderne norsk, enn på 2000 år gammelt gresk. Jeg har lyst til å dykke litt ned i ordene for å forstå bedre hvordan både klassiske grekere, og de første kristne snakket om kjærlighet.

La meg begynne med storge. Storge betegner ganske enkelt den type kjærlighet som en mor kan ha mot sine barn, eller som man kan ha til et kjæledyr. Hvis du kjenner kjærlighet til noen eller noe som du elsker, ikke fordi du får noe direkte fra det tilbake, men på grunn av hva tingen er, så snakker vi om storge. Du trenger ikke at babyen som ligger i armene dine gjør noe tilbake til deg for å være glad i den. Du er glad i den, rett og slett fordi den er der, og er seg selv. Det finnes noen norske ord som tidvis kan minne om storge, eller som i det minste berører noen av de samme tingene; omsorg, velvilje og affeksjon.

Fileo på sin side, er en vennskapelig type kjærlighet, og er i motsetning til storge, en kjærlighet som aldri kommer alene. Fileo er gjensidig, og må deles. Det kan simpelthen beskrives som vennekjærlighet, eller mer tradisjonelt, som broderkjærlighet. Det er kjærlighet som kommer av å dele unike øyeblikk, å endelig finne noen andre som deler samme lidenskap som deg selv, og å kunne dele morsomme opplevelser sammen. Fileo er kjærligheten som kommer av å dele gleder og sorger, og i motsetning til storge – som er rettet mot noe som ikke kan elske fullt ut tilbake – kan fileo beskrives som to kjærligheter som sammen peker i en retning, mot noe de deler. Norske ord som bærer noen likhetstrekk med fileo er vennskap, kameratskap og hjertevenn.

Eros er den lidenskapelige kjærligheten, den som lettest assosieres med romantikk, lidenskap og seksualitet. Der storge er preget av usymmetrisk kjærlighet, og fileo er preget av et felles fokus på noe utenfor en selv, er eros en type kjærlighet som rettes sterkt og kraftig innover. I eros, på sitt beste, forsvinner omverden, og to personer finner hverandre i lidenskap og dype felles følelser. Resultatet kan bli en opplevelse som krever oppmerksomhet, spenning og intensitet på en helt annen måte enn de andre kjærlighetsformene. Legg merke til at eros verken er det samme som sex, eller intimitet, men heller en type kjærlighet som lett leder til sex og intimitet. Sex, som gitarspill, kan fås helt uten lidenskap og kjærlighet. Men både musikken og sexen, blir langt bedre og får en helt annen verdi når lidenskapen og kjærligheten for det som skapes får fullt utløp. Allerede har jeg nevnt flere ord som er brukbare varianter av eros på norsk; lidenskap, intensitet og romantikk.

De tre formene for kjærlighet vi har sett på til nå; forklart forenklet som omsorg, vennskap og romantikk, kan gjerne finne sted samtidig i relasjonen mellom to personer. Alle gode parforhold utspiller seg som en dans innom hver av disse i løpet av forskjellige perioder av forholdet, og i forskjellige situasjoner. Samtidig er det viktig å se at hver av disse kun er aspekter av kjærlighet. Ingen av de er fullkommen i seg selv, og alle kan lett bli misbrukt, misforstått eller utvikle seg på usunt vis om ikke de er forankret i noe dypere enn følelsene alene.

Det er dette som leder oss til agape, en type kjærlighet som omfavner og støtter opp de andre, og som de på sitt beste strekker seg mot. I det Nye Testamentet bruker Paulus et lite dikt for å definere agape. Det er noen verselinjer som siden har fått stor plass i kristen tro og tanke, og som til syvende og sist har blitt brukt som en beskrivelse på selve Guds karakter og natur: 

“Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. 

Kjærligheten er ikke misunnelig.
Kjærligheten skryter ikke, og den fokuserer ikke på seg selv.
 

[…] 

Kjærligheten tåler alt, den tror på andre, håper i det lengste, 
og den er tålmodig til å holde ut gjennom alt!”

Agape kan beskrives som “ubetinget kjærlighet”, og verken trenger eller krever den noe tilbake. Arketypen av den er synlig i den kristne forestillingen av Jesus, som villig går til korset som uskyldig dømt for å ta på seg byrden av alle menneskers synd. I dagliglivet er den synlig i alle små og store offer, alle bevisste valg om å elske og hver gang man gjør noe ubetinget godt for andre. Ikke drevet av følelser eller begjær, men av et genuint og dypt ønske om å gjøre andre godt. Agape er ganske enkelt det å søke andres beste, uten forventning om at en selv skal tjene på det. Med denne kjærligheten i bunn blir alle de andre formene både sterkere, sunnere, og mer frigjørende. 

Veien videre for kjærligheten

Det er kanskje for mye å forvente at vi alle skal lære å elske på gudommelig vis her og nå, men jeg håper at det kan være en inspirasjon for noen denne måneden å se på kjærlighet som noe mer enn bare følelser. I virkeligheten er det snakk om en rekke relasjoner som virker sammen, og må ledes av et underliggende ønske om å handle til andres beste.

Jeg håper virkelig at vi kan få en kultur i Norge, en kjærlighetsrevolusjon, der vår jakt etter kjærlighet og intimitet kan lede oss vekk fra et usunt kommersielt fokus og en distansering fra våre egne kropper og relasjoner, og heller bringe oss inn i en dyp og ektefølt verdsettelse og anerkjennelse av hverandre som mennesker. Jeg tror det er mange som har lært den siste tiden at genuin kjærlighet er det eneste som gjør livet mulig å holde ut i lengden. Om en slik anerkjennelse kan bli en del av vår kultur, så har det kanskje kommet noe godt ut av denne siste tiden, tross alt.