Dette er en anmeldelse av generalprøven av Idioten på Kilden. Det kan altså ha blitt gjort justeringer og forbedringer i senere oppsetninger. Derfor har jeg valgt å sette innholdet og de grunnleggende elementene i hovedfokus.

En mann ankommer Russland, ikledd fattigslige bukser og en lang, sjuskete pelsvest. Drassende med seg har han noe som likner en stor søppelpose. Ved første blikk kan man tro at dette er en uteligger. Men denne mannen er langt ifra fattig; tvert imot er han en fyrste ved navn Mysjkin. Han trår inn i kretsen av Russlands overklasse, som ofte omtaler ham som en idiot. Derimot vet de hvordan å utnytte hans empati – Fyrst Mysjkin er tvers igjennom god, og er ofte blitt sagt å representere en Jesus – skikkelse. Med sine kristne verdier er han opptatt av å tilgi – så vel som å gi til – menneskene rundt seg. Men er det mulig for et fullgodt individ å forbli upåvirket av et råttent samfunn?

Personene vi møter fra den russiske overklassen fører alle et sosialt spill der sex og penger er det eneste som blir verdsatt og det alle søker etter. De er grådige, manipulerende og ser ikke sine egne feil. Klesstilen til fyrst Mysjkin går i løpet av stykket fra fattigslig grå til mer velstående og fargerik, samtidig som hans person gradvis adapterer noe av oppførselen til menneskene omkring seg. Hovedpersonens utvikling er kanskje det største virkemiddelet for å fremme Idiotens tema.

Som nevnt skal fyrst Mysjkin forestille det ultimate gode. Mye tyder på at han veiledes av kristne budskap som at «du skal elske din neste som deg selv». Mysjkins verdier bygger altså på det motsatte av egoisme. Nihilisme er også et sentralt tema i stykket, og gjenspeiles igjennom flere av karakterene; de bryr seg ikke om hvilken skade de kan påføre andre, og viser ingen tegn til empati. Nihilisme handler kort sagt om at livet ikke har noen mening – og hvis alt er meningsløst, har det da noe å si hvordan du oppfører deg? Mens kristendommen er en tro på den fullgode Gud, er nihilismen en tro på ingenting. Nihilismen kan derfor være med på å rettferdiggjøre dårlige, tåpelige og egoistiske handlinger; hvis det ikke har noe å si om man er god, hva har det da å si om man er ond?

Mysjkin prøver alltid å se det gode i menneskene rundt seg. På tross av sin godhet blir han likevel bare utnyttet og rundt ham blir alt ødelagt. Da kan vi spørre oss selv: er det egentlig holdbart å alltid være vennlig, gavmild og naiv? Er det mulig å bli for god for sitt eget beste? Eller er det mulig å være for god i et samfunn der ingen bryr seg om forskjellen på rett og galt? Disse spørsmålene er tidløst aktuelle, nettopp fordi det handler om hvem vi velger å være rundt andre mennesker.

 

Foto: Lars Gunnar Liestøl

Så over til selve oppsetningen. Helhetlig var dette en moderne, humoristisk vri på Dostojevskijs verk – med stilige rekvisitter og en interessant og kreativ bruk av sceneteppene, tilpasset miljøet av den russiske overklassen. Mens noe av musikken hadde en finurlig og leken karakter, spilt og sunget av skuespillerne selv, ble det også tatt i bruk spennende elektronisk musikk og lyseffekter. Dette gjorde at kontrasten mellom letthet og drama ble forsterket. Sammen med musikken var den fiffige bruken av lydeffekter også et humorforsterkende element. Eksempelvis ble lyd brukt for å skildre det som er «usynlige» gjenstander for oss, men som igjennom skuespillernes bevegelser og lyd, ble vekket til live. Skuespillerne var jevnt over gode. Dødssyke Ippolit (Ann Ingrid Fuglestveit) – og foreldreløse Nastasia (Isabel Beth Toming) utmerket seg særlig med sin humor.

Forestillingen kunne hatt et mer klassisk preg; helheten av kostymene og fargene endte opp med å se litt rotete ut. Det ville kanskje vært lettere å følge historien hvis kostymene sto mer i stil til hverandre. Eksempelvis virket det som om klesstilen beveget seg på et tidsspenn fra 1800 til 2050. Sminken og kostymene til to av søstrene Jepantsjina hadde et slags dukkeaktig, klassisk preg, som kunne kommunisere at de kommer fra et sted mellom 1800 og 1950 tallet. Deres mor derimot, hadde en neongul kjole og var sminket på en nesten futuristisk måte. Og så var det gjengen til Rogosjin, kledd i skinnjakker og pels. I tillegg til tidsforvirringen gjør familiebånd, ekteskapsløfter og intriger at man må holde tunga rett munnen for å forstå koblingen mellom de 14 karakterene. Dostojevskij er kjent for komplekse karaktergallerier i sine verk, som også gjelder Idioten. I tillegg kan de russiske navnene være krevende å huske og gjør det vanskelig å skille karakterene fra hverandre. Med dette som utgangspunkt, kan det i tillegg være forvirrende at en tredjedel av de mannlige karakterene er spilt av kvinner. At kvinner spiller menn, er selvfølgelig ikke et problem i seg selv. Men da nihilisten Ippolit – ikledd skinnskjørt, pelsjakke og høye hæler – plutselig ble omtalt som han, så begynte det å gå i surr for meg. Uklarheten om hvilken tid dette skal forestille, kan være en faktor til dette. Med utgangspunkt i et komplisert karaktergalleri, kan tidsforvirringen og de litt vel kjønnsnøytrale kostymene rett og slett gjøre det vanskelig å holde styr på alle karakterene. For å unngå slik forvirring, kan det derfor være lurt å få oversikt over karakterene på forhånd (en slik oversikt finnes i programmet til forestillingen).

Idioten er en stemningsfull opplevelse. Helhetlig synes jeg dessverre at forestillingen litt etter litt mistet grepet om kjernen av Dostojevskijs verk. Den kanskje største mangelen lå i at det filosofiske innholdet ikke kom godt nok fram, og ble slukt av visuelt rot. Men en humoristisk, underholdende og spennende forestilling med dyktige skuespillere, det var det.

Forfatter

, , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.