Veldig få som noensinne har svart på en oppringing med et nummer du aldri har sett før, er takknemlige for telefonselgere. De belemrer oss med lange utredninger om produkter vi ikke ønsker, og de dreper sakte men sikkert drømmen om en ukjent oppringer med hederlige hensikter. Men burde vi – særlig oss studenter – egentlig være takknemlige?
Alle har en venn eller bekjent som enten jobber, eller har jobbet, med telefonsalg. Enten det er for energi-selskaper, teleselskaper eller for et eller annet veldedig formål. Kanskje har du selv vært innom telefonsalg? Hovedorganisasjonen Virke, som er en arbeids- giverforening, anslo i 2014 at det er rundt 40 000 mennesker som jobber med en slags type telefonsalg; nå i 2016 har de sagt at det er ca 80 000. De aller fleste av dem – hevder de – er under 30 år. Er telefonsalg en lett inngang for ungdom til sin første jobb, en ott mulighet for litt ekstra kapital? Eller er det en plage for samfunnet, og en lett måte å pynte på arbeidsledighetstallene?
Det skapes ikke så mye verdier av å snakke i telefonen hele dagen
Etter å ha rådspurt oss med en del som jobber eller har tidligere jobbet som telefonselgere, er det mange av de samme fenomenene som kommer frem. Selv om det på mange telefonsentre er et godt arbeidsmiljø, så er det noe ved selve arbeidet som tydeligvis har påvirket de vi har spurt. Følelsen av å lure folk, eller gjemme seg bak et lerret av anonymitet. Å bryte seg inn i deres sfære for å tilby dem noe de egentlig ikke trenger, og som selgerne selv aldri ser. Det er forståelig at man blir litt sliten i hodet av å repetere det samme manuset om og om igjen hver dag. Det påvirket studentene vi snakket med å jobbe på telefonsentere. Etter en arbeidsdag var det slett ikke uvanlig å bare ligge i sengen resten av dagen, unngå telefoner og slutte å sosialisere. Noen sluttet til og med på studiene, fordi de ikke lenger hadde motivasjonen. Tappet telefonsalg studentene for vilje og motivasjon?
Og hva gjør man når man hele tiden føler seg tom? Når jobben suger mennesket ut av deg?
Man slutter. Veldig få av de vi snakket med, jobbet som telefonselger i lenger enn seks måneder. Det ble for mye, de kk seg en annen jobb, de ble oppsagt. Fellestrekket er den korte arbeidstiden; det er
et bruk-og-kast samfunn av arbeidstakere i telefonselgerbransjen. Én av de vi spurte ville slutte allerede første dag, men fortsatte i ere måneder på grunn av pengene.
Felles for alle var ikke at de sluttet på grunn av selvfølelsen eller det umoralske i arbeidet – det var salgspresset. Selv fra «snille» sjefer ble det uttrykt at dersom man ikke oppfylte salgskravene ble det fort kroken på døra for vedkommende. Dersom man vil lære om det mest ekstreme resultatet av slagspress anbefaler jeg å lese seg opp på Wells Fargo-skandalen, der urealistiske salgskrav førte de ansatte inn i et enormt svindelnettverk for å beholde jobben.
Nødvendigheten av telefonsalg (?)
Hittil i artikkelen har jeg kun omtalt de negative tankene og tilbake- medingene rundt telefonsalg. Men er ikke telefonsalg i realiteten bare en jobb som alle andre? Man har kollegaer og sjefer, og man sosialiseres kanskje utenom jobben. Det var slett ikke uvanlig med fredagspils og interne konkurranser med bonuser. Og lønnen er slett ikke værst, det kan jo også bidra til den korte arbeidstiden. Lønnen er såpass høy at man føler man har spart opp nok på et halvt år til å klare seg resten av studietiden.
I sommer kom Virke – arbeidsgiverforeningen – ut i NRK og advarte om forbud mot telefonsalg. For Stortinget jobber nemlig med en lov som vil innskrenke frihetene telefonsalg-selskapene har til å plukke telefonnumre. Hurra, sier de fleste, men det vil få katastrofale utfall mener Virke.
Halvparten av alle ansatte innenfor bransjen kan miste jobben, mente NORDMA, en bransjeorganisasjon innenfor salg og e-marketing. Det er 40 000 mennesker på landsbasis. En oppsi- gelsesbølge på størrelse med oljekrisen. Det kommer til å gå ut over oss studenter.
Er et forbud mot telefonsalg virkelig et lys i enden av tunnelen for oss unge, eller er det et møtende tog?
Tekst: Roar Frivold Skotte
Illustrasjon: Silje Fjørtoft
